Det finnes etter hvert en drøss med utgivelser signert Mr. Setzer og/eller det smått legendariske Stray Cats. Alt sammen plater som har skapt utallige gledesstunder, og skaffet Hr.Setzer sin helt egne nisje. For riktig nok er det en mild overdrivelse å kalle fjorten blåsere et storband, men det er nå uansett en anselig mengde mennesker å dra med seg på veien - og Setzer utnytter det komprimerte formatet til fullkommenhet - og jeg kan ikke komme på NOEN andre som får dette tll å gå rundt økonomisk over tid. Setzer har arbeidet i storformat i mange år nå, og har funnet seg godt til rette med de tilpasningene det krever. Bandet hans er også godt samkjørte og svinger til tider noe aldeles sinnsykt. Det du får er altså en redigert utgave av en turné Setzer gjorde i Japan i 2009 spredt over en dobbeltCD. På begynnelsen av CD 2 tar blåserne pause der Setzer gjør fem låter i trioformat, et grep som mest av alt tjener til å bekrefte at trommis Tony Pia og bassist John Hatton ikke HELT matcher Slim Jim Phantom og Lee Rocker fra Stray Cats - for å si det høflig. Kompetent og greit, men den siste snerten mangler. Settet på plata utgjøres ellers av kjent stoff, og blir en slags "Greatest Hits" i konsertformat der Setzer drar gjennom såvel ungdomshits som "Runaway Boys", "Stray Cat Strut" og "Rumble In Brighton" - som "Batman Theme", "Fishnet Stockings", "This Cat's On A Hot Tin Roof" og en versjon av "Rock This Town" som åpner LITT dvaskt, men fordi man har med en av rockhistoriens stiligste låter å gjøre så klarer heller ikke Setzer og gutta helt å holde distansen. Det blir tenning og kanonstemning i en versjon som blir tatt helt ut - og sax-breaket er og blir en sinnssvak stemningsskaper - mye er tilgitt der. I tillegg får du mye annet kjent stoff. Lyden er det SELVSAGT ingen ting å si på, er det noe japanere kan så er det dette, men som sagt det går LITT på rutinen til tider. Nå har både Setzer og bandet mengder av akkurat det, så svinger gjør det okkesom. Helt på slutten smeller Setzer til med en riktig kul versjon av Stevie Ray Vaughans "The House Is Rockin" som ganske sikkert Vaughan også hadde stilt seg bak. Setzerfans har nok det meste av dette fra før (og har trolig kjøpt skiva allerede), men som en presentasjon av mannen og det han står for er dette utmerket. Ikke HELT nødvendig, men moro. Jeg hadde likevel hatt om mulig enda mer glede av en DVD fra disse konsertene - bildet av ti tusen japanske rockabillykloninger på ett brett på netthinnen er og blir besnærende.