The South, Norges nærmeste svar på Allman Brothers Band eller Grateful Dead om dagen, fornekter seg virkelig ikke på sitt nye album. Et mesterverk, men som vi har sett har det av kritikere fått mer blandet mottagelse enn forrige The Further Inside You Go som baseres mer på rett frem låtskriving og normale lengder på låtene. Mange takler ikke det tøylesløse, jam-maskineriet The South stiller opp på låter rundt 11 minutter lange «No escape/ Don’t let go» i åpningen eller den nesten 14 minutter lange avslutningen med tittelsporet. Men er du virkelig glad i musikk er dette et slikt album du virkelig er på jakt etter. Et album som bygger seg opp for hver gang du hører på det til du blir mer og mer inne i oppbyggingen av låtene, de herlige harmoniene som får gå og gå og gå, og detaljer i gitarspill og komp som er fra øverste hylle innen sørstatsmusikk, innen jambygd amerikansk rootsmusikk, innen det å forstå musikk og uttrykke seg musikalsk krevende men også befriende. Jeg har hørt The Further Out You Get sikkert nærmere 100 ganger nå. Det er ekstremt mye mer enn jeg vanligvis bruker på et norsk band som er forelsket i amerikanske musikktradisjoner. Og det er en grunn til det. For The South kopierer ikke Allman Brothers Band eller Grateful Dead eller The Band (som de virkelig har toppet denne platen med på det korteste sporet, med ekstremt The Band-inspirerte «We got lucky»), de er seg selv og helt på linje med den frodige og tidløse inspirasjonen som musikk på sitt beste fra denne kulturen kan være. Og når The South spiller avslutningskonserten etter Gregg Allmans bryggekonsert på Notodden i sommer, en av deres største mentorer uten at han vet det selv, så er unge norske menn fra The South helt i takt med sine forbilder og trenger ikke se ned i bakken om han passerer tett forbi. The South har vært i hovedsak et sørstatsrock og countryrock-basert band, men med The Band-inspirasjonen på nevnte «We got lucky», og ikke minst den rå blues-repeterende «PSB6U-blues» som garantert gir gutta i The Black Keys et hakeslepp eller to, så er paraplyen i ferd med å utfolde seg mer. Spennende plate som avsluttes med et fantastisk tittelspor i nesten 14 minutter. Noen sier at størrelsen ikke betyr noe, men i tilfellet med The South så gjør den det. Seks låter bare, men jeg elsker disse 45 minuttene, og hele det spirituelle og melodiske låtskriver- konseptet, med hud og hår!