Har steelgitar-trollmannen Robert Randolph og hans heftige, rocka og funky The Family Band funnet hjem igjen? Det føles som gnisten er litt mer på som den gangen han debuterte i 2001. Først på det fantastiske og komplekse gospel-prosjektet «The Word» sammen med jazzmusikeren John Medeski og Luther Dickinson fra North Mississippi Allstars og senere The Black Crowes. Så ble funk-rytmene sluppet løs med sitt ustoppelige The Family Band. Det ble konsert på Notodden også, men etter hvert ble det for mye av det samme fra Robert Randolph. Til og med hans enestående ­steelgitar-soloer (som ingen andre har gjort maken på dette instrumentet) ble noe blodfattige.

Med sin bakgrunn fra det religiøse, og for det meste det instrumentale sacred steel-miljøet, var sjel som en Ben Harper og groove som en Lenny Kravitz elementer når Robert Randolph skrev sin funk og soul gjennom et bakteppe av gospel. På dette hans første for Provogue er sjelen tilbake i musikken, og selv om det er et par transportetapper når han slipper gasspedalen og lener seg tilbake i soul/gospel som er en tanke for opplagt søtladent og tradisjonelt i «Have mercy» og «I need you», så bærer du fint over med det. For resten av albumet er fantastisk. Sommer­ens partypille!

Sånn sett er «Brighter Days» soundtracket til de lysere kveldene om sommeren. Ikke et eneste partytelt kommer til å stå støtt når den rocka gospel/funk-grooven setter inn med låter som «Second hand man», «Cut em loose» eller den utrolig quick-steppede «Don’t fight it». Blir du ikke i godt humør av dette, og irriterer naboen (som ikke liker musikk) med overdådige groovy decibel, så er det grunn til å fremskynde legebesøket før likbilen kommer og henter deg.

Og om du elsker bluesrockere som har knekt koden for stor musikk fra Joe Bonamassa til Kenny Wayne Shepherd og Jonny Lang, så er det bare å rette seg opp i ryggen når Robert Randolph nikker i retning britisk blues og rock. Først med åpningssporet «Baptise me», som låter som en heftig «growlete» Eric Clapton prime time, dernest med «I’m living off the love you give» som nesten riffer som Rolling Stones på slutten av 60-tallet á la «Jumping Jack Flash». Bare mye mer funky. Selvsagt.

Så til alle de som trodde stjernen Robert Randolph var i ferd med å slukne, meg selv inkludert, så er det nå full fyr i teltet igjen. Bare å la sommeren komme nå. Temperaturen gikk opp flere grader i stua mi akkurat nå!