Dyriske greier dette her. The Aces tar for seg en rå bluesplattform og slenger den rundt som et pønkete rockabilly-band i jukejoint-trance som om de kom fra bula til Junior Kimbrough oppe i fjellene i North Mississippi. Men noen stor fan blir jeg neppe! The Aces er ikke som andre bluesband. Det høres. Det ses. Ikke er de et tradisjonelt bluesband, heller. I stedet for bass deler rytmegitaristene Bob Welsh og Chris Anderson på å gjøre den jobben med en lavtonet Telecaster. Slik Brewer Phillips pleide gjøre for Hound Dog Taylor i sin tid. Og trommeslager Mike ”Junk Johnson” Gutsch har satt cymbalene veldig lavt slik at det blir en messende enkel beat bak den seks fot høye Sky O'Banion som synger. Og med sistemann Derek Irving som holder seg stramt til møkkete og tradisjonelle blueslicks spilt som en Brian Setzer i nevnte jukejoint-trance leverer The Aces et spesielt sound. The Aces er veldig retro på en rockete og rockabilly-tøff måte. Nesten pønkete i attityden, men ingenting slamrer tilfeldig i musikkbildet. Det er stramt selv om rytmene pumpes melodisk og repeterende frem. Hound Dog Taylor hadde nok funnet seg vel til rette i bluesviben her. Likeså Junior Kimbrough/Burnside-familien, og The Black Keys på en syrete tripp. Det er originalt og det er tøft, men likevel klarer The Aces ikke å løfte blikket mitt etter 3-4 låter. Det er mer attityden og måten de spiller og arrangerer sin trance-skapende blues på enn selve musikken som kommer ut som imponerer. Men The Aces har så mye originalitet at du godt kan sjekke dem ut om du går for ideen om at en fuzza og eksplosiv bluestone i et primitivt repeterende beat med pønk og rockabilly og jukejoint-attityde høres spennende ut. Dette er et band som skaffer seg diehard-fans. Noen som forstår dem fullt og helt. But don't put the gun at me!