Datteren til Johnny Cash er tilbake med sitt første album med originallåter på mange år. Det hele er gjennomført smakfullt og viser både hennes styrke som låtskriver og hennes intense lavmælte glød som vokalist. Tekstene er litterære i formen, forankret i sørstatenes muntlige fortellertradisjon og rike på språklige bilder. Lydbildet er luftig, og hun har med ektemannen John Leventhal som produsent i tillegg til at han også traktererbass, gitar, mandolin, perkusjon, orgel og strykearrangementene. Et knippe gjesteartister og korister bidrar i tillegg. Albumet er som en slags selvbiogra?sk reise gjennom familierøttene og sørstatskulturen som Rosanne Cash er del av. Hver sang er som et stykke sørstatene i miniatyr. Anslaget er mesterlig i åpningssangen “A Feather’s Not A Bird”. Hun synger om en reise fra Florence, Alabama til Memphis, Tennessee og over den store elva til Arkansas, staten der Johnny Cash vokste opp i grinende fattigdom på 30-tallet. Refrenget sitter: ”A feather’s not a bird/The rain is not the sea/A stone is not a mountain/But a river runs through me.” Neste sang,“Sunken Land” handler nettopp om Dyess, Arkansas. Stedet faren kom fra. Etta Grant, enken til Johnny Cash’s bassist i legendariske Tennessee Two, Marshall Grant, er en av hovedinspirasjonene til dette albumet. “Etta’s Tune” er den gripende sangen om kjærligheten mellom Etta og Marshall, formidlet i en nøktern, hverdagslig konverserende tone. Slik snakker menneskene i sørstatene. De har god tid. Hun har fått med seg slidegitaren til Derek Trucks på den forheksende “World ofStrange Design” med omkvedet ”If Jesus came fromMississippi/If tears began to rhyme/I guess I’ll start at the beginning/ It’s a world of strange design.” Ingen sørstatsplate kan være uten en sang om arven fra borgerkrigen. “When the Master Calls the Roll” handler om et ektepar som rives av lojalitet til hver sin side i kon?ikten. Mary Ann må se William Lee i tjeneste for ?endehæren. Sangen er som en gammel skjebnetung Appalachia-ballade. Albumets elleve låter er ikke mer enn drøye førti minutter, men vi får også tre bonusspor, blant annet en coverversjon av Jesse Winchesters usigelig vakre “Biloxi”.