Jeg husker første gang jeg hørte Laurence Jones på plate sammen med vår egen Christina Skjølberg og den amerikanske bluesgitaristen Albert Castiglia. Jeg fikk et litt dårlig inntrykk av den da veldig unge og talentfulle bluesgitaristen, på grunn av «partnerskapet». Jeg tenkte tanker jeg ikke akter å dele med noen i dag. Men jeg skjønte at jeg hadde tatt feil da jeg så innhopp han gjorde på livescenen og hørte hans egne to soloalbum som har kommet i ettertid på Ruf Records. Det er ingen tvil om at dette er et like stort talent for bluesrock som Colin James var i 1990, eller Kenny Wayne Shepherd i 1995. At han med sitt nye album klarte å komme inn på hitlistene slik bare Joe Bonamassa har gjort før ham, forteller mye om potensialet. Og at den nye generasjonen bluesrockere fra England virkelig har et potensiale det er lenge siden vi har sett over dammen. Det har ikke kommet et mer slagkraftig bluesrockalbum fra England siden Gary Moores bedre dager, det er hvertfall sikkert. Det er fortsatt et par låter jeg ville plukket vekk, men majoriteten av låter sitter med en energi og noen riff og en moden følelse som fortjener at vi løfter hatten for Laurence Jones ordentlig. Låter som Chris Rea-lekne «I will», svulstige «Take me high», Bonamassa-energien på riffete «Got no place to go», den utrolig vellykkede funky “Something’s changed”, og den store dinosaur-aktige rockefoten på «Addicted to your love» er fem gode grunner til å kjøpe seg en Laurence Jones-plate for første gang. Trenger du flere, sier du? Vel, Paul Jones fra gode gamle Manfred Mann på 60-tallet dukker opp med munnspillet sitt på en trivelig låt som heter «The price I pay». Og albumet avsluttes med hans eneste coverlåt med Stevie Wonders «Higher ground» i et øsende groove. Ikke langt unna den versjonen nevnte Colin James gjorde rundt 1990. Og vrenger stemmen nesten helt som Roger Chapman i Family rundt 1970. Hvem i alle dager hadde trodd det? Tommelen opp!