Jeg husker at jeg la merke til nerven i gitarspillet til Shawn Pittman da den da unge bluesrock-artisten ga ut sin første plate under vingene på Ron Levy (B.B. Kings pianist for mer enn 10 år) på det artige plateselskapet Cannonball Records. Den gang var det litt mer Luther Allison-power over Shawn Pittman. Overbevisende nok, men ikke spesielt originalt. Foran sin Delta Groove-debut har Shawn Pittman fokusert på hvordan han best liker at en bluesplate skal låte, slik det gjorde på 50- og 60-tallet. Den gang innspillingene ble gjort rundt gode mikrofoner med minimalt med teknologi ellers. Den gang varmen som oppsto under innspillingene kom meget vel frem i opptakene. Disse opptakene er gjort etter denne litt primitive, men likevel så frodige og rike oppskriften. Litt som du også har opplevd Kim Wilson, både i tidlig Fabulous Thunderbirds og senere på soloplater, stå frem. Det er bare Shawn og Jonathan Doyle som er kreditert som musikere. Imponerende når du hører gitarene i både akustisk, slide og elektrisk mood, pianoet som tar over scenen noen ganger som en Gene Taylor, slamrende og autentisk uryddig tromming, ståbass-attityden og et fullblods saksofon-sound. Det høres ut som et frodig band som tar fredagsfølelsen helt hjem. Shawn Pittman er ikke en artist som vil stjele de fete store overskriftene kanskje, men han har fra dag én hatt en ydmyk troverdighet som kommer gjennom bluesen han leverer. Dette er saftig blues ”done The Texas way”. Veldig Texas-frodig blues, bluesrock og r&b spilt med nervene og sjelen for det som ble spilt inn sent på 50-tallet og langt utpå 60-tallet utenpå vesten. Det svinger realt. Bare Shawn Pittmans noe begrensede vokale ferdigheter hindrer oss i å bruke utropstegn og direkte fete overskrifter. Liker du 50/60-talls blues med litt nervete bluesrock-følelse så er Shawn Pittman ditt neste pit-stop!