Pat Thomas er, som faste lesere vil vite, sønn av James "Son" Thomas, en av de regionale størrelsene i deltabluesen fra 1950 tallet og frem til han døde i 1996. Thomas produserte også folk-art og var mest kjent for hodeskallene sine, der han likte å sette inn mennesketenner. Det gir ubehagelige assosiasjoner når vi samtidig vet at han jobbet som graver på kirkegården i Leland. Pat er en ganske annen type, sjarmerende og naiv og en av sin fars aller største fans. Det gir seg utslag i materialet han spiller der mye av stoffet er hentet fra stoffet faren skrev og spilte - så også denne gangen der han blander farens stoff med gamle standarder som "Standing At The Crossroads", "I Should Have Quit You" og "Catfish" blant annet. Resultatet er noe helt for seg selv, for å si det forsiktig. Pat har lagt seg tett opp til farens sangstil, men har nok en vei å gå før han kan måle seg med senior på gitar. Det du får er særdeles lite urban blues, Pat alene med gitaren - der nerven i fremføringen langt overskygger smålige krav til virtuositet - en slags deltabluesutgave av Wild Man Fischer, for de som husker ham. Er du i deltaet og tar turen innom Leland og det utmerkede bluesmuseet som finnes der kan du være rimelig sikker på at det ikke tar lang tid før Pat dukker opp. Han er museets offisielle maskot og er verken vond eller dyr å be hvis du ber ham spille litt. Konserten du får vil være et minne for livet, og du skal ha et hjerte av stein for å unngå å reise hjem, enten med plata eller med en av Pats tallrike katter eller dominobrikker. For også som kunstner har Pat videreført arven etter faren om på et noe mer uskyldig plan. Det finnes bare én Pat Thomas, og lar du deg først invitere inn i hans verden er du solgt. Velkommen inn.