Dette jentebandet rocker fletta av blues- og soulklassikere så du gliser mens du er på vei inn i kjøleskapet etter en ny øl. Din sjette i løpet av den svette timen dette bandet presenterer seg. For en gangs skyld et kvinnelig prosjekt fra Ruf Records der skinn, denim, ville hårmanker og full tilt attityde er langt viktigere enn nettingstrømper og sex-appeal. Nesten helt Janis Joplin med en pønka bluesrock-attityde som hentet ut av New Yorks (byen de kommer fra) klubb CBGBs på 70-tallet da Patti Smith og hennes like slapp seg løs. Det er villt, det er samtidig kontrollert og strukturert. Litt med energien til Royal Sons. Men dette er villere og på mange måter mindre originalt. Men morsomt, ja det er det. Gamle blues og soul-purister vil nok riste på hodet og bygge opp barrikader foran inngangsdøra slik at ikke Jane Lee Hooker skal få slippe inn. Men jeg tenker heller slik at dette er dagens unge rockere som tar vare på gamle soul- og blues-klassikere, og samtidig har det moro med sitt villeste party. Det er ingen av coverversjonene som på noen måte overgår originalene, men en ny generasjon får med dette et forhold til dem. Jane Lee Hooker gjør låter som Muddy Waters «Champagne and reefer», Willie Dixons «Shake for me», Albert Kings “The hunter”, Johnny Winters “Mean town blues”, Memphis Minnies “Bumble bee” og Ray Charles ravened “I believe to my soul”. Ja, de åpner like godt med en rocka versjon av en negro spiritual-klassiker i «Wade in the water». Den har også Nick Cave en gang gjort, så den er kredibel i rockekretser. Morsom debut, fin Joplin-nerve i det vokale og masse pønkenergisk rockegitar, samt klassiske blueslåter tatt med til CBGBs i New Yorks glansdager rundt 1978. Må være veldig morsomt å oppleve Jane Lee Hooker live, slik denne plata er spilt inn.