Her må jeg innrømme at jeg var litt I tvil, sånn i begynnelsen. Musikalsk var det akkurat så rocka frenetisk som det skal være i denne sjangeren, men så var det denne vokalen, da. Ved aller første gjennomspilling syntes jeg verken Dave Weld eller hans bedre halvdel Monica Myhre helt leverte. Litt surt, tenkte jeg det låt. Sikkert min dagsform, kom jeg til, og satte på skiva en andre og tredje gang. Og, undere over alle undere, skiva vokste for hver eneste gjennomspilling. Til og med de vokale prestasjoner fant jeg etter hvert sjarmerende. Og passende til den utpregede rufsete stilen Weld har lagt seg på. Nå, etter ørten ganger gjennom spilleren, kan jeg knapt nok sitte stille når jeg nå prøver å få ned noen tanker om denne Dave Welds andre innspilling for Delmark. Dave Weld and the Imperial Flames spiller rå Chicago bar-band blues. Blues som rocker skikkelig knallhardt. House-rocking blues er vel den rette beskrivelsen; dvs. vel så mye rock som blues. Vi kjenner stilen først og fremst i gjennom folk som JB Hutto og Hound Dog Taylor, og Dave Weld hadde Hutto som læremester og spilte med rytmeseksjonen til Hound Dog (Brewer Phillips og Ted Harvey), før han slo seg sammen med JB Hutto’s nevø Lil’ Ed Williams. Weld startet sitt eget band i 1988. ‘Slip Into a Dream’ er innspilt på Chicagos Riverside Studio, av Dave Weld (git/vok), Monica Myhre (vok), Jeff Taylor (tr/vokal på ett kutt), Dave Kaye (bass), og Harry Yaseen (piano). Bandet har støtte av folk som Bobby Rush, Sax Gordon, Greg Guy og Graham Guest på enkelte spor, i tillegg til blås på mange av låtene. Alt i alt tenker jeg at ‘Slip Into a Dream’ er et klart fremskritt i forhold til deres forrige for Delmark, og at det nå er kun ‘full speed ahead’ som gjelder. Weld og Myhre har skrevet et knippe låter sammen, Myhre har skrevet noen alene, Weld likeså, og trommis Taylor bidrar med en låt (en god en - som han selv synger). En eneste cover har de gjort plass til; JB Huttos ‘20% Alcohol’. De deler på sangoppgavene, Weld og Myhre, men man trenger å vende seg til stemmene deres. Bortsett fra det; 100% fyrverkeri! Og når du tror du ikke klarer mere opprocka house-rocking øs, så tar en av de litt roligere låtene (som regel signert Myhre) over, og du får et ørlite pusterom. Dave Weld’s forrykende gitar kommer best til sin rett på åpningskuttet ‘Slip Into a Dream’, ‘Sweet Rockin’ Soul’, og den (hypnotisk repeterende) ‘Tremble’. Et av ankepunktene mine mot dette bandet tidligere har vært bruken av Abb Loche. Høres kanskje rart ut, at en saksofonist med bakgrunn fra Howlin’ Wolf og Muddy Waters skulle kunne være noe aber, men sånn har det altså vært for meg. Hvor god Mr. Loche enn måtte være – én sax gir ingen blåserekke! Men dette har de tatt tak i denne gangen, og vi bys på tett og godt blås med trompet, trombone og sax på noen av låtene. Og da skal jeg hilse og si det svinger. Hør bare ‘Take Me Back’! Bobby Rush bidrar med utsøkt munnspill på ‘Looking For a Man’ og 20% Alkohol. Sax Gordons eminente sax’er kan høres på i alt tre kutt – alle tre blant skivas desiderte høydepunkter! Buddy’s sønn, Greg Guy, bidrar med gitar på ‘Too Bad, So Sad’, en låt om kvinnemishandling, der Guy og Weld duellerer på gitarene, og Guy kommer til kort. Det beste man kan si om ham, tenker jeg, er at han har et godt navn…