Baldemar Garza Huerta ble født i den lille byen San Benito, syd i Texas i juni 1937 av meksikansk-amerikanske foreldre. Han vokste opp som omreisende landarbeider, og var med foreldrene både på rødbethøsting i California og på bomullshøsting i Arkansas. Engelsk lærte ikke Baldemar før han var tenåring. I oppveksten hørte nok Baldemar mye tradisjonell Cojuntomusikk, en tradisjon han ikke fant frem til selv før sent i karrieren sin. Etter tre år i ”The Marines” ble han dimittert i 1956, og endte kjapt i et band, og ikke lang tid var gått før han var en regional størrelse i Texas og New Mexico under navnet ”El Be Bop Kid”. I 1960 ble han arrestert med to jointer, og det kunne fort blitt enden på visa. Tre år i Angolafengselet i Louisiana, og en boikott fra radiodiscjockeyene sendte Baldemar, eller Freddy Fender som eieren av Duncan etiketten hadde døpt ham om til, ut av musikk- og platebransjen i en lang periode. I slutten av tiåret er han tilbake i San Benito der han lever som mekaniker. Så kommer Doug Sahm og Sir Douglas Quintet inn i bildet. ”Wasted Days And Wasted Nights” var en sang Sahm hadde vært fan av da Fender slapp den i 1960. Sir Douglas Quintets versjon blir dedisert til Fender - og så smått finner Sahm, Augie Meyers og Fender sammen ved hjelp av Huey P. Meaux - The crazy cajun. Her starter Fenders virkelige gylne periode, og det er det utvalget som er med på denne plata. Fender opplever en lang rekke countryhits, og blir også fortrolig med sine egne røtter i Tejano og Cojunto. Med en stemme som Fenders kommer han seg unna der han leverer tekster relativt spekket med banaliteter. Fløyelsmyk og klangfull inntil det unaturlige er dette en fryd å høre på. Versjonen hans av ”Vaya Con Dios” er til å gråte blod av, og ”Before The Next Teardrop Falls” er en crossoverperle av forsmådd kjærlighet. Du får, i tillegg til solostoffet, Fender i flere settinger. Viktigst kanskje er låtene med Tex-Mex supergruppa ”Texas Tornados”. Fender var også med i ”Los Super Seven” som for så vidt er like mye av en supergruppe, bare én låt er med her. Den virkelige godbiten kommer helt til slutt, der du får Fender i duett med Townes Van Zandt i en betagende versjon av ”Pancho & Lefty”. Uansett hvilken musikalsk merkelapp du setter på dette er det snakk om et portrett av en musikalsk bauta, en av countrymusikkens miskjente storheter. Sødmefylt, vakkert og sentimentalt - og ganske umulig å høre hele veien uten i det minste én klump i halsen. Denne samlingen kommer godt på overtid, Fender tapte kampen mot lungekreft i 2006. Nevnte jeg at det medfølgende heftet er forfattet av Bluesnews’ egen Øyvind Pharo?