Sammen med Steve Earle danner Lucinda Williams det ypperste av amerikansk rootsrock de siste 15-20 år. Oppfatningen av henne som en country og counryrock-artist er i beste fall misforstått. Lucinda Williams hadde aldri blitt en av verdens mest populære og avholdte artister om det ikke hadde vært for hennes røtter i blues og r&b! De svarte røttene gjennomsyrer også hennes nye album ”Little Honey” og setter countryrock-artisten Lucinda Williams i en egen klasse. Forskjellen på henne og Townes Van Zandt er av og til veldig åpenbar, bare at Lucinda passer bedre på seg selv og har et veldig profesjonelt band i ryggen. Det er lenge siden jeg har hørt Lucinda så åpenbart bluesy i tonen som på det albumet her, og nær sagt selvfølgelig betyr det også hennes beste plate på lenge. Jeg har til gode å høre denne dama bomme med et album, men med Townes Van Zandt-følelsen på ”Little Rock Star” og en herlig blues/soul-vibb på ”Tears Of Joy”, der hun også synger i klasse med Janiva Magness, er denne plata rett og slett uunnværlig. Susanna Hoffs fra Bangles og rockartisten Matthew Sweet er inne på flere låter og synger koringer. Charlie Louvin og Jim Lauderdale bidrar også her og bør vekke minner hos noen rootsinteresserte som har fulgt med i musikkhistorien. Produsert av Eric Liljestrand og Tom Overby lukter det norske aner inn på denne skiva også, og plata strutter av gode øyeblikk. Herlig rockedame ala Patti Smith i bluesversjon på ”Honey Bee”. Ravende stor som få gjør denne dama etter. Countrytonen er ikke helt borte, men på for eksempel ”Well Well Well” backer nevnte Louvin og Lauderdale henne med gospelfølelsen fra Holmes Brothers. Elvis Costello er inne på countryblueslåta ”Jaiølhouse Tears”, og overraskende nok avslutter Lucinda plata med en coverlåt. AC/DC-låta ”It’s A Long Way To The Top” setter siste spiker i en roots/blues/country-skive som du ikke skal gå forbi med mindre du er erklært døv og uten følelser!