Det er to ting som har ledet Chip Taylor til å lage sitt mest nedtonete, kirkeromstemte, på kanten av det håpløse med eimen av håp og omsluttet av en ytterst personlig varme, album noensinne. Et annerledes nedpå-album om å komme over en horisont som er dominert av mørke skyer, ledet av en singer/ songwriter som tenker sine bekymringer høyt med den varme omtanken denne legenden alltid har omgitt seg med i tonefallet. Det handler om å ta vare på hverandre i tøffe tider enten du er nordmann eller amerikaner. Om å prøve å bringe orden i hverdagen, håndtere følelser, situasjoner og relasjoner. Det er albumets røde tråd. Mørke skyer, nedstemte følelser med et håp om at det ligger noe bedre fremme i horisonten som vi ikke helt kan kan se. Bare håpe på. Båndene mellom legenden Chip Taylor og spesielt Halden og Athletic Sound Studio, hvor dette er spilt inn, synes å ha tatt Chip nye veier. Sammen med et kobbel av norske og svenske musikere, deriblant stammen i bandet han kaller The New Ukranians som han opptrer med når han er i Norge og Sverige. Den første tingen var massakren på Utøya i 2011. Chip var i Halden på den tiden og skulle spille på Down On The Farm, men endte opp med sin nyskrevne ”This darkest day” skrevet til tragedien som ble fremført av han selv, Ida Jenshus og Paal Flaata under en minnestund. Inntrykkene og de underliggende tankene om fremtiden fikk Chip Taylor til å fortsette å skrive, med det håpløse og nesten personlig-religiøse som utgangspunkt. Med en liten stripe av håp i hans bestefarlige undertone. Den andre tingen som nok har ledet Chip til å lage en nedpå-plate ulik noen annen han har gjort, der piano-arrangementer og lett orkestrering preger lydbildet mer enn den tradisjonelle akustiske storyteller-gitaren som har fulgt Chip gjennom en karriere på mer enn 50 år, er tolkningene Paal Flaata gjorde av hans sanger på albumet ”Wait By The Fire: The Songs of Chip Taylor”. Jeg tror Chip Taylor ble forbløffet av følelsene Paal Flaata fikk frem i sangene hans, sanger som i noen tilfeller var noen av de mest obskure han hadde skrevet og som Paal fant frem til gjennom jakt på ebay. Hvem lar seg ikke forbløffe av denne stemmen som vi i Norge merkelig nok kan glede oss over alene? Men Chip lot seg også imponere av måten Paals pianist Gøran Grini arrangerte og produsert albumet på. Long story short: Kombinasjonen av Chip Taylors personlige nedpå-tema, Gøran Grinis arrangementer, piano og forsiktige tilskudd av cello, litt fele, pedal steel, trombone og franske horn samt et dempet New Ukranians legger rammen for et album du spiller for deg selv. Helt alene, når du føler for singer/ songwriter-kunsten. Noen av tekstene føles å komme veldig ufiltrert, som teksten på ”God bless Norwegians”, men det er nok slik Chip ville at denne plata skulle bli. En flom av dystre følelser som søker en mening! Det er vakkert når ”gamle” menn (eller kvinner) deler sine følelser med oss gjennom musikk på denne måten, ref de siste albumene Johnny Cash ga ut. Denne er mye mer nedpå, personlig, mørkstemt og naken. Men med den bestefarlige varmen og velmentheten som gjør Chip Taylor til et like stort menneske som artist. Vakkert! PS: Det medfølger en bonus-CD med innspillinger de gjorde etter at lyset var slått av. Mer uptempo. Fire låter spilt inn på rundt en time!