Bent Bredesen har jobbet med sitt Doggerland i mange år. En instrumentalplate fra gitaristen som har preget Jonas Fjeld Bands plater, og funnet et kompaniskap med dyktige lokale musikere som Finn Tore Tokle (bass), Eivind Kløverød (trommer) og Johny Aasgaard (gitar) i Drammen hvor han bor. En gjeng musikere som har vært en grunnmur for mange andre artister. Sin egen karriere har han liksom aldri realisert på alvor, tross et par hyggelig og godt snekrede album på 80 og 90-tallet. Så kommer Doggerland. En instrumental gitarplate der det er gitaren som synger og Bent utvilsomt har funnet seg selv. Med et raffinement, en teknisk slepenhet og inderlig sjel som kommer til å overraske mange. Du kjenner jo den røffe og maskuline elektriske gitaristen. Den brede brystkassa som kunne rive brutalt i strengene både i Jonas Fjeld Band og Notodden Bluesband. Han holdt heller ikke tilbake da han blant 20 gitarister hyllet sin venn Marius Müller på Rockefeller i Oslo etter hans død. Doggerland er nok verdens lengste svangerskap for en gitarist fra Drammen. Og den åpner et skrin fullt av langt mer varsomme og inderlige følelser. Melodier og gitarstemmer fra et dyp der Bent har sittet alene og åpnet seg på en måte du aldri har hørt han spille på plate før. Dette er en plate du føler betyr mye. Først og fremst personlig for Bent, men i neste runde for deg som lytter. For følelsene som ligger her inne, som du oppdager i lag på lag ettersom du hører den flere ganger, savner sidestykke i norsk elektrisk gitarmusikk. Instrumental musikk er underkjent, og ofte sett på som musikk laget for film. Men når Bent Bredesen åpner døra for en plate som har en nesten religiøs sjel, lik den Robert Randolph la for dagen da han laget The Word sammen med John Medeski og Luther Dickinson for 14 år siden, fortjener han virkelig overskrifter. Han overgår en Mike Oldfield som engang lagde legendariske Tubular Bells, og språket han synger med forstås nok spesielt godt av fremstående gitarister som Robben Ford. Med elementer fra folk, Østen, lyrisk jazz, gospel og inderlig rockmelankoli lager Bent Bredesen en plate som er så uvanlig, og vellykket med en sjelelig forføring, at jeg velger å kalle den sensasjonell. En plate som tar deg med til Doggerland. Et spirituelt sted å være i fred!