Volumiøs som en Candye Kane både i stemme og kropp, og med masse tøff attityde gikk Kaz Hawkins og dette britiske bandet til topps i årets European Blues Challenge. Kaz og hennes band gikk også til semifinalen i The International Blues Challenge i Memphis i januar, så det har vært en begivenhetsrik tid for dette nye navnet fra England. Musikalsk er det interessant og har den attityden som bare erfaring og levd liv kan gi. Når det kommer til låtene er det et sted mellom bluesy 70-tallsrock som teateralsk ikke er langt unna Meat Loaf, streit 80-tals rock ala band som Divinyls, Alannah Myles, Pat Benatar, Pretenders, og et par klassiske soul/blues-coverlåter som vendes og vris på, men som ikke kommer ut med noe annet nytt i koppen enn at du hører at de prøver å være noe nytt. Du blir litt lurt av albumets acapella gospel/soul-åpning, for resten av CDen er på det jevne i en miks av det nevnte og slett ikke så mye blues eller roots som jeg helst hadde sett hos en vinner av nevnte konkurranse. Heller ikke coverlåtene ­«Feelin’ good» (som jeg mener Beth Hart har gjort bedre), og Willie Dixons klassiker «I just wanna make love to you», som det er gjort tusen versjoner av, stikker seg ut. Du hører riktignok en liten original twist, som sender bud om noe stort med dette bandet. Jeg liker dog stemmen og pondusen/utstrålingen til Kaz Hawkins i muskkbildet, og bandet er svulstig, dynamisk og muskuløst nok til å vinne mer enn et øyeblikks stjernedryss i en blues challenge. Men da må det nok jobbes med låtmaterialet først. Dette fungerer helt sikkert bra på en scene, men ikke spesielt spennende hjemme i spilleren. Men det er et par steder der Kaz Hawkins virkelig viser spor av storhet, som gjør at vi likevel setter et utropstegn bak dama og bandet allerede nå, selv om de ikke leverer et album verdt å gå for. De to balladene «This is me» og «Because you love me», som begge låter Adele-inspirert så det holder, er av virkelig høy klasse. Dette kan bli store hits om kortene spilles riktig, og med nyheter om at Kaz Hawkins skal gi ut et soloalbum, så er det forhåpentligvis denne kvaliteten Kaz selv er klar over at hun besitter. Men jeg tror ikke jeg hadde gitt dette bandet min stemme i en Blues Challenge om jeg hadde sittet i juryen.