John Mayall er kanskje ikke den bluesartisten som fornyer seg i størst grad lenger, selv om han var en av de aller største innovatørene innen britisk blues. Men jeg må si jeg beundrer hans ”staying power”, og den sjelen han fortsetter å levere sin blues med. Når han nå slipper et splitter nytt album med tittelen ”Tough” (slippes i september etter planen) så stemmer det godt med attityden han fremstår med. Det føles som han er inspirert av den suksessen Joe Bonamassa har hatt med sin tunge gitarfyrige bluesrock, og med en gitarist som den John Mayall nå spiller med er det faktisk mulig! Foranledningen til denne nye utgaven av John Mayall er gjennomføringen av hans 70-årsdag. En anledning som inneholdt et velkomment gjensyn med Eric Clapton og Mick Taylor og resulterte i en morsom plateinnspilling. John Mayall fikk lyst til å frigjøre seg fra sitt lange forhold til sitt band The Bluesbreakers anført av gitaristen Buddy Whittington. I november i fjor kunngjorde han derfor at han oppløste bandet, men allerede 4-5 måneder senere la han ut på en 2009-turne med et nytt band. Rocky Athas har tatt på seg ansvaret for gitaren, en av de største Texas-gitaristene etter manges mening som var kompis med Stevie Ray Vaughan i ungdommen. Greg Rzab iførte seg bassen, en legende innen amerikansk blues som har spilt med alle de store og på 80/90-tallet var fast medlem av bandene til både Otis Rush og Buddy Guy. Jay Davenport trakterer trommestikkene, en veletablert Chicago-musiker som er inspirert av Billy Cobham og Steve Gadd. Han spilte med både Junior Wells og Pinetop Perkins før han de senere årene har vært fast med westside-gitaristen Melvin Taylor. Med på turneen ble også organisten Tom Canning (kjent med Al Jarreau) som han også tidligere har jobbet med. Jeg regner med at det er dette bandet jeg hører på en informasjonsløs cd-kopi jeg har fått av albumet. Her er ikke mye informasjon å lese på pre-release kopien vi har fått. Men det er mye å ”lese” i musikken. John Mayall går ut i en nokså fet og tung groove på den nye skiva. Det åpner med tung rockefot, et typisk britisk riff i Blind Faith-ånd og en saftig bluesnerve som føles kokt i olje en varm dag i Texas. Og det fortsetter i tung orgeldrevet soulig blues med ”Just what you’re looking for” slik du har kunnet oppleve Robert Cray med sine tyngste bluesføtter en god del år tilbake i tiden. ”Playing with a losing hand” fortsetter med et distinkt og tøft elektrisk gitarspill som dukker opp på flere låter som ”Train to my heart”. Mayall er på rocker’n med en kraftfull gitarist som Rocky Athas ved sin side. Gitarspillet hans er prima vare for den som har spisset ørene i retning Joe Bonamassa i det siste. Ikke rart han verdsettes så høyt blant Texas ypperste gitarister at han nevnes i samme åndedrag som Jimmie Vaughan og Stevie Ray. Rockebandet Thin Lizzy skrev da også ”Cocky Rocky” etter å ha opplevd ham live på en klubb i Dallas! Mayall har det tunge giret inne, og det er bare stemmen hans som oppleves litt spe. Selv om det er imponerende hvor mye kraft en godt over 70 år gammel mann klarer å presse ut av den tross alt. ”Numbers down” høres ut som den er skrevet med Eric Clapton i tankene, og selv om her er noen selvfølgelige (og ikke så spennende) bluesballader preget av piano og Mayalls vokal, så er dette en overraskende tung og vital bluesplate fra veteranen. Og nesten til slutt er det en mektig fin og tidløs bluesfølelse i den lange ”Tough times ahead”. En låt som nok tar opp den dagsaktuelle situasjonen i USA der John Mayall nå bor, samtidig som den ga noe av tittelen til plata. Den låta alene er verdt å hente frem denne plata for faktisk. Jeg begynner å tro at John Mayall vil holde det gående til han blir 100 - minst!