Ingen banebrytende bluesplate dette fra den italienske bluesartisten Mike Sponza, som har fått med seg den britiske bluesartisten og gitaristen Ian Siegal samt den gamle veteranen Dana Gillespie, som var stor på den britiske r&b/blues-scenen rundt 1970 og godt inn på 80-tallet. Men det er en originalitet her som treffer på et skrudd vis. Jeg kan bare trekke frem J.J. Cale i farta. Bare at det ikke begrenser seg til slentrende minimalistisk countryblues, men favner vidt i retning både late night jazz, moderne blues slik mange av dagens britiske talenter gjør den, og frittalende r&b-magi inspirert av Dr. John og kanskje endog Frank Zappa om du hører en låt som «See how the man». En morsom reise i blues og bluesens kusiner og fettere gjort med vidd, solid gitarspill, blåserarrangement, og en unik show og entertainer-nerve. I sine linernotes til denne plata skriver Mike noe veldig interessant. Han skriver: Jeg har oppdaget at det er en sammenheng mellom de gamle latinske og romerske diktere rundt tiden for Jesus Kristus liv på jorden og tekstene til Willie Dixon, Muddy Waters og Bob Dylan. Etter tusen år er spørsmålene de samme. De kan handle om kjærlighet, vennskap, politikk, familie, og jeg er sikker på at svarene vil være de samme også. For mennesket forandrer seg aldri. Heldigvis! Spilt inn i Abbey Road studio er dette et uvanlig album som underholder, overrasker og engasjerer med velskrevne låter av stor variasjon der attityden og nerven stadig står frem og treffer deg. Selv om låtene i og for seg ikke er materiale fra aller øverste hylle. Det er noe unikt med denne Mike Sponza som jeg ikke blir helt klok på. En Elvis Costello-vågal følelse som her borrer seg ned i bluesen. Og vi trenger artister som går utenfor boksen som han gjør her. Låtene er skrevet sammen med Ian Siegal, med unntak av en han har skrevet sammen med veteranen Dana.