Selveste Mike Vernon, den største produsenten av dem alle innen britisk blues og bluesrock (Peter Green's Fleetwood Mac, Eric Clapton, Ten Years After) ville ut av pensjonistenes rekker etter å ha hørt debutalbumet til Oli Brown. Legenden sitter derfor bak spakene på sin første produksjon på lenge, og har også hjulpet 19 år gamle Oli Brown med å skrive et par av låtene. Mike Vernon mener Oli Brown er et av de største talentene han har sett. En glimrende låtskriver, bra sanger, og et av de største talentene på gitar noensinne. Han skulle vite hva han snakker om når han var tilstede på samme tid i karrierene til Clapton og Peter Green. Likevel nøler jeg med å bifalle Mike Vernon. Jo da, Oli Brown har mye nerve i gitarspillet. Det er tidvis excellent, og den elektriske og duvende bluesrocken har både kraften og briljansen som får bluesrock-fans til å nikke kraftig. Men hvor er Oli Brown? Jeg føler at han foreløpig ikke står frem med noe spesielt genialt rent musikalsk, som låtskriver eller sanger, men at han gjenskaper ting han (og vi) har hørt før. Puberteten bryter fortsatt i den 19 år gamle kroppen når du ser på artisteriet, men som talent og spesielt gitarist er dette uten tvil noe av det mest spennende vi har på gang! Oli Brown skriver låter i en tungt duvende og nokså rocka stil. Tydelig like hekta på rock'n roll og funky vibber slik som Rory Gallagher, Tony McPhee (Groundhogs) og Alvin Lee (Ten Years After) i sin tid. Men liksom Joe Bonamassa holder han sin elektriske gitarblues godt innenfor portene på det vi listefører som blues. Oli Brown skal turnere sitt hjemland England sammen med det like talentfulle kvinnelige gitarblues-talentet Joanne Shaw Taylor under navnet New Generation Blues. Størrelser som Devon Allman (sønn av Greg Allman), John Mayall og Walter Trout skryter dette talentet opp i skyene etter å ha delt samme scene, og kan hende er Oli Brown og Joanne Shaw Taylor de talentene britisk blues har ventet på for å ta opp tråden Eric Clapton, Peter Green, Jeff Beck og Jimmy Page begynte å sy med under den britiske bluesboomen på 60-tallet. Jeg hører mye bra på denne andre plateutgivelsen til Oli Brown, men jeg hører ikke det helt eksepsjonelle i låtskrivingen eller stemmen hans ennå. Men pilene peker i retning av at det ligger på lur! Uansett er det åpenbart at bluesrock-fans vil digge dette, og det er såpass bra at jeg anbefaler å sjekke ut Oli Brown og hans band live om du er ved en scene han spiller i sommer!