Jeff Healey skulle fylt 50 år den 25. mars, men en av bluesrockens mest følsomme gitarfingre og en enormt intuitiv sanger gikk bort allerede for 8 år siden. For å hedre en stor artist slipper Provogue et helt nytt album med uutgitt materiale. Vanligvis ville jeg vært veldig mistenkelig når et selskap skal «hylle» eller «tømme barskapet for det som måtte være igjen», men i dette tilfelle skinner solen på Jeff Healey-fansen. Rett og slett fordi han åpenbart hadde mye materiale liggende som ikke passet inn på andre album, eller fordi det ble spilt inn låter i et høyt tempo som ble glemt bort. Det sies at Cristie Healey og Roger Costa måtte bruke mye tid på å lokalisere opptakene de var på jakt etter. Finne de rette tagningene, hvilket studio de var gjort i, hvilke musikere som var med, og så få mikset og mastret låtene for endelig utgivelse. Låtene harmonerer kanskje ikke stilmessig slik hans album pleide, der det svinger fra en ballade som «Baby blue» til en nydelig cover av Richard Thompsons geniale «Misunderstood» («oh I misunderstood, I thought she was saying good luck, she was saying goodbye»), og mer tydelig Hendrix-nerve på låter som åpningen «Daze of the night» og den svært energidrivende «Please» enn han tillot seg mens han var i live. For nerven på dette albumet overskygger mye av det kanskje litt for velpleide materialet du kjenner ham med. Nå mener jeg ikke å si at Jeff Healey i sin ”prime time” var dårlig på noen måte, han var en genial gitarist og artist for sin tid, særlig de første åra da alt var nytt, men det er herlig å høre så mange andre sider av Jeff Healey. Så mange bra sider som dette albumet kommer med! Jeg er veldig overrasket. Majestetisk bluesrock-drama i «Temptation», Hendrix-nerve i tykke lag på nevnte låter, myke strippede ballader som «Baby blue» og «All the saints», et pop/rock-fenomen á la John Cougar Mellencamp på lekne «Love in her eyes», og funky rock i «Under a stone». Det skal sies at et par av låtene ikke er all verden, men den frigjorte nerven på dette albumet vil glede Jeff Healeys fans. Jeg hadde billett til flyet til London for å se konsert med og treffe Jeff Healey bare 14 dager før han døde. Men om hans tid var tilmålt så fikk han åpenbart gjort utrolig mye. Det er første gang på 8 år at jeg smiler og føler meg oppstemt i Jeff Healeys selskap. Han hadde ikke sagt sitt helt enda!