Det skrives opp og ned om Motown, vises dokumentar på dokumentar om fenomenet med de fargede artistene som kom inn med soul, gospel og blues og gjorde pophistorie i gullskrift. For meg vil alltid det som kom fra dypere ned i USA, fra Memphis og Texas, deep soul, være vel dokumentert gjennom Stax Records’ fyldige historie, Otis Redding, O.V. Wright og James Carr, som virkelig er soulmusikkens grunnfjell. Ok, Marvin Gaye er innafor. Vi vil selvsagt aldri glemme ham.

På dette albumet fra legenden Johnny Rawls handler det også om noen man ikke vil glemme. Otis Clay. Albumet har fått tittelen «I miss Otis Clay», og har noe sorgfullt over seg i tittelen. Johnny Rawls savner sin venn gjennom 40 år, som han følte han hadde mye til felles med, og som han møtte for første gang på et arrangement i Chicago på 70-tallet. Til stede var også B.B King og O.V. Wright. Johnny føler at det er viktig å holde Otis Clays navn i live.

Tittelsporet er en følsom hyllest til Otis Clay, mannen som ble innlemmet i Blues Hall of Fame bare tre år før han døde, og som var mest kjent for låter som «Trying to live my life without you» og «That’s how it is (When you’re in love)». En enkel, klassisk soul-hyllest, som treffer enhver som vet hvordan det er å savne noen. Hardt! Åpningslåta «California shaking again», en oppfølger til hans «California shake» fra bare to år tilbake, viser også at selv om Johnny Rawls har blitt 68 år så er han en av soulmusikkens fremste krefter fortsatt. Det slår rett og slett gnister av både ham, rytmeseksjonen som treffer med Booker T & The MG’s presisjon og en perfekt blåserrekke.

Johnny Rawls forrige album, 2018-utgivelsen «I’m still around», ble hedret med prisen Soul Blues album of the Year ved Blues Music Awards i Memphis. Dette albumet, med kvalitetsbevisste John Henry som medprodusent, står ikke noe tilbake for det. Tvert imot. Bedre soul/blues-album enn «I miss Otis Clay» kommer du ikke til å finne på denne siden av julenissens herjinger. Årets album innen den klassiske sjangeren spør du meg. Nevnte låter er fantastiske, «Can’t read your mind» har den slepne elegansen til Marvin Gaye, «Giving you something you can feel» tar deg tilbake til O.V. Wrights fantastiske dager på slutten av 60-tallet, «Kissing and hugging» tar inn countryelementer med en voksen følelse av Prince, tro det eller ei, og avslutningen med «The wind» ville blitt en hit på country-radioen på 70-tallet. En lun perle med en tekst man må ha levd et liv for å skrive. 

Nydelig plate, nydelig produksjon, deep soul-tradisjonen lever med Johnny Rawls og er akkurat den blå musikken du behøver i mørketiden her nord!