Blueshistorien har sett noen suksessfulle giar/munnspill-duo’er, det er jo en av de klassiske måtene å gjøre det på. Sonny Terry & Brownie McGee kan nevnes i anledningen, eller Cephas og Wiggins. Vel, ingen av dem er aktive lenger. Det er til gjengjeld herrene Riley og Corritore, som med sin oppfølger til den meget gode ’Travelin’ The Dirt Road’ (Blue Witch Records 2007) byr på nok et solid stykke blått arbeid. Dave Riley er født i Hattiesburg, Mississippi, dro tidlig til Chicago’s Maxwell Street, men det var vel likevel hans møte med legender som Sam Carr, Frank Frost og John Weston på nitti-tallet som formet hans musikk mest. Brakte ham tilbake til delta’et, så å si. Bob Corritore er vaskeekte Chicagomann, født og oppvokst i ”The Windy City”, der han studerte munnspill under folk som Big Walter Horton og Big Leon Brooks. Bob flyttet til Phoenix, Arizona tidlig på åtti-tallet og har viet sitt liv til bluesen, som produsent, som programleder på radio, som klubbeier (The Rhythm Room, Phoenix) og som plateartist. Ikke mindre enn 34 album har han på en eller annen måte medvirket på. Det blir altså en slags ”Delta møter Chicago” når disse to slår seg i hop. De følger malen fra sist (og hvorfor ikke, den funket utmerket), serverer jordnær, ekte blues fremført med masse pasjon. Riley’s gitar, mer effektiv enn virtous, hans grove, raspende stemme og Corritore’s nøye tilmålte munnspill-krydder. Ikke en tone for mye fra den kanten, nei. Forrige utgivelse er nevnt som mal, likevel må det nevnes at det er klare forskjeller mellom dem; denne gangen har de med seg band også på hele skiva. Den eminente gitaristen Chris James er med på tre låter, pianisten Henry Gray likeså, og Dave Rileys sønn, Dave ’Yahni’ Riley Jr., er med på bass på fem kutt, bare for å ha nevnt noen. Nå skal ingen påstå at bandet tar særlig mye plass i bildet, det er Corritore og Riley som stjeler showet. Dette er deres utgivelse, ingen tvil om det. Låtene denne gang kommer fra egne penner og hoder – i alle fall halvparten av dem. De andre er hentet fra de tidligere nevnte helter Frank Frost og John Weston (Jelly Roll Kings). Ikke det at det er så veldig viktig. Det viktige her er at to musikalske begavelser har brukt all sin musikalske bakgrunn og alle sine talenter på å produsere nok en glimrende og ekte utgivelse.