Mark Nevers fra Lambchop har nok en gang levert en mesterlig produksjon av Candi Staton, tre år etter den mektige His Hands. Igjen har et knippe låtskrivere i elitedivisjonen levert sangersom sammen med Candi Statons egne går opp i en høyere enhet av soul og alternativ singer-songwriter country med avstikkere til ulike avarter Americana. Men overskriften er og blir Candi Statons egen variant av countrysoul som hun la grunnlaget for med to feilfrie album på Fame Records (1969 og 1971) med Rick Hall som produsent. Musikken fra den tiden ble for noen år siden gjort tilgjengelig igjen med dobbelt-CDen Candi Staton utgitt av det engelske selskapet Honest Jons som i dag er hennes selskap. Tre bakgrunnsvokalister og tre blåsere under ledelse av Roy Agee utgjør amenhjørnet på denne plata. Studiobandet har sønnen Marcus Williams på trommer, Jim Longs på tikkende rytmegitar, Mose Davis’ på klangfullt piano og Anthony Lockett på bass. Elleve låter. Hver eneste av dem er som en hel roman. Candi Statons stemme fylt til bristepunktet av drama. Hennes indre er fullstendig blottlagt, enten teksten er skrevet av henne selv eller av Dan Penn i samarbeid med Lee Roy Parnell og Gary Nicholson, som i den honningsøte hjelpeløsheten hun formidler i åpningen ”Breaking Down Slow” med skygger av James Carr. Tittelsporets funky hevnsang er signert henne selv, Chris Smither står bak ”I Feel The Same”, mens Mary Gauthiers ”Mercy Now” blir et politisk statement med et gripende felearrangement og Staple Singers-aktig koring. Soulprodusenten hennes fra discoperioden, Dave Crawford, har skrevet den gospelbluesige ”I Don’t Know”. ”Lonely Don’t” er en helt noir sang om ensomheten som eneste trofaste venn: ”Lonely don’t get drunk and fight /and lonely come to bed at night/ and lonely don’t let me down” er refrenget med en stram slidegitarsolo over et minimalistisk el-piano. Will Oldham har levert den bønnfallende ”Get Your Hands Dirty” med et atmosfærisk keyboard. Denne platens svar på tittelsporet His Hands han skrev for forrige album. Candi Staton har skrevet den rendyrkede countrysangen ”Dust My Pillow”, en låt som kunne vært gjort av Tammy Wynette. ”Cry Baby Cry” fra gospel-bluegrassgruppa Cox Family blir her en midtempo soul-låt som maner til å bryte ut destruktive forhold – noe Candi Staton har opplevd nok av – og den oppbyggelige ”The Light In Your Eyes” gjør at albumet slutter i oppløftet Van Morrison-modus. En verdig avslutning på et album som er en tekstlig-musikalsk reise gjennom undertrykkende og destruktive forhold og ut igjen på den andre siden, slik at du føler deg som et nytt og bedre menneske når du er igjennom. Dette er soulmusikkens indre vesen.