Annonsert som det første navnet for årets utgave av Notodden Bluesfestival er det et spesielt fokus på denne svært så spennende elektriske gitaristen nå. Mange mener han er et av de største stadion-navnene der blues er hovedkilden siden Stevie Ray Vaughan, og at hans sceneprestasjoner er fantastiske for spesielt bluesrockere og de som er opptatt av gitarspill. På forrige album gjorde han noen spennende grep hvor han strakk seg etter kombinasjonen av akustisk og elektrisk blues. Det har frem til nå vært den bredbente bluesrocken med de store gitarløpene som har vært hans uttalte positur, og som har gitt ham dedikerte fans verden over, men nå begynte han å åpne for inspirasjoner fra bluesens kjerne og det låt definitivt bedre enn noen gang på albumet ”Sloe Gin” i 2007. Joe Bonamassa refererer John Mayalls Bluesbreakers (perioden der Eric Clapton var med), Creams “Goodbye” og Rory Gallaghers “Irish Tour” som kildene som har påvirket ham sterkest. Du hører det på flere av låtene også på nye ”The Ballad Of John Henry”. Du kan risikere en overraskende men liten nedtur i starten av albumet med en typisk tung bluesrocker i tittelsporet som åpner det hele og en seig og ikke spesielt spennende versjon av ”Stop!” som Colin James gjorde adskillig bedre på 90-tallet. Men så begynner det heldigvis å skje ting! Jimi Hendrix-approachen og den jammende tunge bluesrock-stilen på ”Last Kiss” og en herlig rockete og aromatisk bluesrock-versjon av Tom Waits ”Jockey Full Of Bourbon” løfter deg opp i en helt annen følelse enn den litt traurige starten. Jeg kan godt se for meg disse og flere av de andre låtene på dette albumet som stadion-dragere på Notodden til sommeren. Det skal bli veldig spennende å se denne fyrige gitaristen og det kompakte bandet hans rive i seilene oppe i fjellene i Telemark. ”The Ballad Of John Henry” er nok ikke Joe Bonamassas beste album, men her er nok av gode øyeblikk til at jeg tror møtet med denne musikken vil treffe mange på Notodden i år og at størrelsen på denne artisten vil løfte festivalen videre i klasse. Men til tross for at Joe Bonamassa her fristes til å stille mer med bredbent bluesrock, som har vært kjennetegnet hans, så er de største øyeblikkene de mer akustiske/rootsy som Tom Waits-låta ”Feelin’ Good” og de mer low-tempo og akustiske ”Happier Times” og ”The Great Flood”. Men innimellom som på nevnte ”Last Kiss”, og for ikke å snakke om avslutningen med Tony Joe Whites ”As The Crow Flies”, kjennes det godt at han flerrer himmelen med litt tordenskrall og trøkk. Der føler du med alt ditt løsøre og alle dine overflødige gram på kroppen hvilken fantastisk