Iris DeMent gjorde noen suverene plater i Ameri­cana­bølgen på 90-tallet, men har siden bare gitt ut et album med religiøse sanger. Dette til tross for at hun har vokst opp i en strengt religiøs familie, som har gjort at hun til tider har vært kritisk til utøvelsen av religion. De siste årene har hun holdt en lav profil og har stort sett vært å se i gjesteopptredener med folk som John Prine og Emmylou Harris. Nå hadde hun imidlertid ikke flere farger å male stua i, så hun fant ut at tiden var inne til å gi ut nytt materiale og turnere igjen. På Sing The Delta fremstår hun som en enda modnere artist, og det første en merker er at pianospillet hennes er mer i fokus enn på tidligere utgivelser, som var mer preget av akustiske gitarer. Et pianospill som til tider har litt Randy Newman i seg. Stemmen låter country og til tider overjordisk særpreget, men musikken er grenseoverskridende med røttene i Missouri hvor hun er født som den yngste av ni søsken. Her finner du spor av blues, soul, gospel, folk og country. Tekstene omhandler igjen ting som har med religion å gjøre, som Go On Ahead And Go Home, om morens død, og mer kritisk i The Night I Learned How Not To Pray. Ellers er det historier om faren, moren og landet de vokste opp i, men hovedfokuset her er på musikken og DeMents intense stemme, som gjør det umulig å konsentrere seg om noe annet mens hun er i øret ditt. Innen sitt felt er Iris DeMent noe helt for seg sjøl!