Ekte arbeiderklasseblues fra Glommas nederste bredder ved Sarpsborg. Pæddekommen Blues Band åpner som et rått og ekte bluesband i noe som ligner et tidlig Vazelina Bilopphøggers-format med «Glomma». Med et vokalarbeid som ikke ligger langt unna Roffe Wikström. Godfoten svinger direkte. Du kjenner at dette er ekte vare.
Mye av det dette erfarne bluesuttrykket, servert på morsmålet, er fortellinger om skjebner der ikke alt har gått veien. Om mennesker som sliter, om mennesker på kne. Som på «Vår bror» og «Helt bakerst i køen (Seiler’n)». Det føles ikke oppdiktet på noe vis. Pæddekommen Blues Band er ikke noe barband som spiller for fest og moro, slik mange lokale bluesband ofte gjør. Dette bandet handler om den harde sannhet i livet, servert med den røffe forståelsen av at selv om livet kan være som et akterutseilt skip, så er det fortsatt et skip. Og kanskje er tittelkuttet «Et slit å spella blues» et uttrykk for at noen dager må bare males i svart. Uansett hvor lyst det kan fortone seg å gjøre det man elsker: Å spille konserter til langt på natt kan nok uansett noen ganger være en prøvelse, det kan man godt forstå. 
Pæddekommen synger om livet slik mange har følt, at livet kan være som en blues. «Hva vil du gjøre på din dommedag. Den siste biten må du ensom gå. Når jeg er død så spell en blues. Det har jeg gjort sjøl for fulle hus» synger de på låta «Dommedag». Og angriper deretter storkapitalen for å ha forandret Sarpsborg til det ugjenkjennelige på «Bystyret velsigner». 
Kjedelig er det ikke å følge historiene til dette bluesbandet ved Glommas bredder. På mange måter minner den røffe litt lyriske formidlingsevnen om Norske Menn I Hus Og Hytte fra Notodden. Ekte vare på norsk, med blues som låter norsk, ujålete og tidløs med hele livet i bagasjen.
Det er mange fine gitardetaljer her som sammen med ektefølt tradisjonell blues gjør selskapet med Pæddekommen Blues Band velkomment. Det er ikke mange norske bluesband som går ned til grunnfjellet som her.