Jeg må innrømme at jeg har et veldig av/på forhold til Ruf Records' blues og bluesrock-katalog. Veien er kort fra himmel til helvete, og med helvete mener jeg plateutgivelser som gir deg like mye som en grå and som vagger på elvebredden. Du ser den ikke. Selv om du prøver. Honey Island Swamp Band ble kastet i land i San Francisco da Katrina herjet for et tiår siden og fant tonen på klubbene her. Dette albumet er deres fjerde studioalbum, og selv om de har mange flotte ingredienser fra New Orleans swampy funk til slidegitar-preget glidende blues, mountain music med frodigheten fra Appalachian music, sørstatsrock av det rufsete og fine slaget og r&b av det røffere singer/ songwriter-formatet så mangler deres nye album på Ruf noe vesentlig for meg. Du hører et tilbakelent og slett ikke verst Allman Brothers Band-snitt på «No easy way», der country/jazz-følelsen og slidegitarspillet fungerer fint. Du opplever en habil groovy r&b-takt med bra vokalprestasjon på «Medicated» som ikke er ulikt J Geils Band tidlig på 70-tallet. En Stephen Bruton-ærlig og akustisk ballade med tittelen «Katie» setter deg heller ikke i dårlig stemning. Følelsen av 60-tallets Dion med New Orleans-koring er også underholdende og fin på «She goes crazy», mens nachspiel-utgaven av 90-tallets The Black Crowes på åpningslåta «How do you feel» nok fenger mange med sitt røffe gitarsound. So why the long face? Det er mange riktige ingredienser for oss som liker amerikansk roots-musikk, og følelsen er usminket og fin, men det var dette med den grå anda, da. Låtene fester seg ikke, de bare sklir forbi. Du har glemt mye av innholdet like fort som du har hørt det. Hvilket ikke gir bud om en skatt i enden av regnbuen. Det er selveste Luther Dicksinson fra North Mississippi Allstars (og en stund gitarist i nettopp The Black Crowes) som har produsert plata, og som nok har arvet mye av sin fars ferdigheter også i det å gjøre andre gode. Du går deg ikke bort med dette bandet i spilleren. Kanskje blir de en favoritt hos deg, men som med Supersonic Blues Machine som toppet som headliner på Notodden Blues Festival i år, så mangler Honey Island Swamp Band noe vesentlig. Følelsen av å være noe spesielt. Følelsen av låter du husker og vil tilbake til. Liker uttrykket her, elsker denne typen band, men dette når ikke helt fram. Bare sistelåta, «Devil’s den» skrevet sammen med den ypperlige og rå slidegitar-blueshelten John Mooney, slår helt inn. Den er til gjengjeld veldig tøff!