En powerhouse bluesrock-artist og gitarist fra Nashville som passer fint i de fleste trucker-drivers musikkutvalg. Rett på, øsende energisk, lett linedancer-steppende country-groove, og masse klassisk bluesrock gjennom gitarspillet. Som om vi trengte bluesrockens svar på en medium country-stekt biff i haugen med unge blues (og spesielt bluesgitar) talenter som Ruf Records ynder å ha seg et eller flere ligg med. Det er kanskje ikke så rart at de kastet sin forelskelse på denne kraftfulle gitaristen fra Nashville siden han vant Gibson Guitarists Award som beste gitarist under Inter­national Blues Challenge i 2012. Med den mye brukte klasse-produsenten Jim Gaines kjører Bart Walker frem sitt andre album, sin debut for Ruf, etter gjennombruddet med albumet Who I Am som ga Bart en zoom mot seg på Nashvilles bluesscene relativt raskt. Bart Walker er for meg temmelig uinteressant selv om jeg hører at han har en Marius Muller’sk fremtoning både gitarmessig og vokalt. Mye pondus, men ikke noen egenart å spore og derfor lett å glemme til fordel for allerede anerkjente storheter som Joe Bonamassa. Bart skriver sympatisk nok mye av materialet selv sammen med sin krets av musikere, men gjør en Pat McLaughlin-låt i fete/ tunge ”Took it like a man”. Det er nokså lett å skjønne hvorfor Bart falt for en Pat McLaughlin-låt. De har den samme tunge og litt primale bluesrock-formen. Mer på den kredible siden av å gjøre coverlåter skal Bart Walker ha pluss for å gjøre en fin og klassisk rocka utgave av J.B. Huttos ”Hipshake it”, og Allman Brothers Band stjernenummer ”Whipping post”. Bart kommer dog ikke i nærheten av versjonen brødrene Haugen (Hellbillies) gjorde sammen med Nikolai Hængsle Eilertsen (Bigbang, Elephant9), Geir Sundstøl (gitarvirtuos som turnerer med Eidsvåg om dagen) og Lasse Hafreager (Åge Aleksandersen) for å nevne noen under tribute-navnet Whipping Post for en del år siden. Så middelmådig, men bra – ja, det er du, Bart Walker.