Å si at Knut Reiersrud ligger på latsida ville være en såpass blank løgn at snøblindheten står i relativt stor fare for å inntreffe umiddelbart. Mer eller mindre rett fra vellykket samarbeid med avdøde Sam McClain kommer dette prosjektet med Reiersrud, Solveig Slettahjell og jazz-trioen In The Country (Morten Qvenild, keyboards, Roger Arntzen, bass og Pål Hausken, trommer). Etter en konsert i Berlin med denne sammensetningen var de involverte enige om å gjøre innspillinger. Derfor gikk de i studio i april, med Jan Erik Kongshaug bak spakene, og resultatet foreligger nå på det tyske plateselskapet ACT. Musikken er preget av lange klangflater, åpent lydbilde, og rolige tempoer. Stemningen er typisk ‘nordisk’, slik det ofte beskrives i internasjonale sammenhenger. Denne ‘nordiske’ stemningen krydres så med utsøkt bluesy gitarspill og sublim bruk av diverse perkusjon. Qvenild legger ofte lange akkorder, som ligger som underlag for de andre. I tillegg improviserer han gjennomgående både vakkert og intelligent, og lydbildet er preget av Kongshaugs uovertrufne blanding av teft og rutine. På toppen av dette flyter Solveig Slettahjells stemme, en stemme som i all sin skjønnhet også rommer en sår dybde; en dybde som alltid setter et eget preg på materialet. Salmen ‘Sometimes I Feel Like A Motherless Child’ blir i Slettahjells tolkning på uforklarlig vis transformert til en slags merkelig (i ordets beste forstand) norskklingende sang, til tross for at hun synger på utmerket engelsk. Likedan er versjonen av Leonard Cohens ‘Come Healing’ en virkelig vakker opplevelse, i et arrangement som i all sin tilsynelatende enkelhet rommer intrikate detaljer og nye oppdagelser ved hver gjennomlytting. Mye av repertoaret er salmer og spirituals, og dette materialet har ofte vært en av Knut Reiersruds største styrker. Helt siden det legendariske samarbeidet med Iver Kleive har han jobbet med slike låter, og denne gangen står han også bak arrangementer av den tradisjonelle ‘His Eye Is On The Sparrow’ og Blind Willie Johnsons ‘Soul Of A Man’. Det er to låter som er gjort i utallige versjoner tidligere, men Reiersrud vet å unngå klisjeene og det er gledelig å høre. Strengt tatt hadde jeg ikke forventet noe annet heller. I det store og det hele er dette ei flott plate. I den grad man skal anføre noe savn i forbindelse med dette, måtte det være å ønske seg litt mer ‘faenskap’ i uttrykket. Mye av tekstmaterialet her er ganske desperat og fortvilet, og det kunne kanskje gjenspeiles mer i musikken. Når det er sagt finnes det også såkalt ‘stille desperasjon’, så da er vi kanskje like langt…. Konklusjonen på dette er uansett at Reiersrud, Slettahjell & co har laget ei plate som stadig vinner seg ved gjentatte lyttinger. Den er utsøkt i detaljene, har låter i toppklasse, musisering i verdensklasse og et uttrykk som er utøvernes eget. Min personlige preferanse er å høre på dette i nattemørket, i fred og ro, uten forstyrrelser. Det er noe man bør unne seg.