Buddy Guy synger om at han håper at han har noen få gode år igjen. Han skjønner at sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset, selv om han synes å fortsatt være i uforskammende god form. «The Blues is Alive and Well» er et bluesalbum slik du håpet at det skulle låte fra den største av de gjenlevende blues-ikonene etter at alle de andre har forsvunnet en etter en. Det er hans mangeårige følgesvenn og låtskriver Tom Hambridge som har produsert albumet og han vet hva Buddy Guy liker å synge om. Kvinner, alt det beste man kan drikke på som krever en bartender, bluesen og det gode liv. «I had my share of women, they had their share of me too», synger han ydmykt og skjærer gjennom smøret med sine varme kniv – altså gitaren. Buddy Guy synger kanskje mer om det som har vært enn det som kommer, men fortsatt med den snerten av cockiness og infam humor som alltid har preget hans konserter på godt og vondt. «Guilty as charged – the devil is out tonight – the devil is in me» synger han med smilet på plass, gitaren i drive, og pøser på med sine badass-fakter på en uimot­ståelig måte. Koser du deg ikke glugg i hjel med dette albumet så har du en depresjon på gang. Eller du liker rett og slett ikke Chicago­-bluesens store ikon og trollmann. Begge deler finnes det piller mot! Eller når han inviterer med seg Jeff Beck og Keith Richard på drikkevisen «Cognac»: «Aretha made me mellow, and whisky made me wild, get a couple of glasses and let’s get drunk in style, I’m talking about Collier, careful now, that sneaks upon you strong, If the late Muddy Waters was here drinking with us, that bottle would be ten times gone” synger han sammen med sine britiske bluesbrødre, som en gang kom inn og gjorde nevnte Muddy Waters direkte uvel med alt det nye de brakte med seg inn i bluesen gjennom den britiske invasjonen. Det er så mye snert i fortellingene på denne plata, og så forfriskende umiddelbar, solid og levende Chicago-blues at du garantert blir imponert, eller i det minste mer enn under­holdt. Buddy Guy har gjort det igjen. «The Blues is Alive and Well». Indeed! For alle som har vært på konserter med Buddy Guy kan man nesten se hans vesen levende foran seg når han var i studio og spilte inn disse sangene. «You can call me old fashioned, but I still know how to get my fun», ja du kan se smilet hans foran deg, kan du ikke!? Og musikalsk er dette albumet bunnsolid. Chicago-blues der Muddy Waters, John Lee Hooker og de andre gutta sitter i bluesbaren der oppe og river i runde på runde mens de spiller gjennom albumet med et smil. Dette er kanskje ikke det mest geniale albumet Buddy Guy har gjort, som krever sin plass i musikkhistorien slik en håndfull av hans album gjør, men jeg har sjelden hatt så god følelse og et sånt smil hele veien gjennom på noe Buddy Guy-album. Genialt. Enkelt, rett frem slik Buddy Guy sier ting, og selvbiografisk og realistisk. Såpass realistisk at han har innlemmet en sang kalt «Blue no more» om den dagen da han ikke er her mer, der den britiske kometen James Bay gjester på vokal og gitar. Buddy Guy evner å anerkjenne ungdommen fortsatt. Helt siden han hadde Knut Reiersrud under sine beskyttende vinger i USA for mange mange år siden har han bevist sin oppmerksomhet på de som er up and coming. Og som James Bay er låta holdt nede med masse følelser, nesten litt jazzy. Wow! Du MÅ ikke ha «The Blues is Alive and Well», men jeg vil anbefale deg den fordi den vil gjøre deg godt i livet. En plate som påminner oss alle hvor fantastisk viktig Buddy Guy har vært i livene våre!