En av verdens mest virtuose munnspillere, Jason Ricci, møter deltabilly-gitarist og sanger JJ Appleton for en nesten 60 minutters akustiske shred-fest på Dirty Memory. Resultatet? Solid, koselig og litt anonymt, hvis du ikke er interessert i munnspill, da. Og hvis du er bare litt over gjennomsnittet interessert i munnspill: Solid, koselig og tidvis meget spennende. For la det være sagt: Jason Ricci har en teknikk, presisjon og intonasjon som få munnspillere tangerer. Hans komplekse bruk av avanserte pustemønstere, underdelinger og ikke minst lynraske tripletter, skiller ham fremdeles ut fra det store vell av teknisk begavete munnspillere. Således løfter han de fleste av JJ Appletons tidvis helt greie originallåter - som befinner seg i et udefinert tåkeland mellom pop, jazz, blues og rock - ganske mange knepp med sine virtuose kromspring. Tidvis blir det litt vel mye mitraljøsespill og lite luft etter undertegnedes smak, men Ricci er uansett en stor kunstner. Hans egen acapellalåt ”Jason Solo” er et klart høydepunkt på plata. Her tar et funky, synkopert riff og dekonstruerer dette i alle retninger; så vel melodisk og harmonisk som rytmisk. En ting er at de mange originale flytende, linjene som spilles sømløst over tre oktaver (ispedd et vell av godt intonerte overblåsninger). Dette er det få bluesmunnspillere i dag som i det hele tatt ville være i nærheten av å kunne spille. Noe annet er Riccis alltid steinsolide timing og elegant bruk av synkoper. Dette er det neppe noen som klarer å gjøre etter ham. Andre høydepunkter på plata er Appletons ”Just Enough”, duoens cover av Stones’ ”Black Limousine” og Riccis mørke ”Demon Lover”. Munnspillnerder bør sjekke den ut, mens andre har kanskje ikke like mye å hente her. For helt ærlig talt: Uten Riccis mange solide bidrag her, hadde denne utgivelsen vært relativt daff.