Så er vi tilbake i Juke Joint Studio på Notodden. Magi-pulveret er drysset ut i rommet og vi skrur tiden tilbake med et betydelig antall år. Lady J is in the house, skriker tekniker Njål Frode og bang, vi er i gang med full blåserrekke og et band som oser av 50-tallets utstyr og storband/jazzswing-rytmikk og en type fest der bare Ray Charles og hans piano kunne mangle som gjesteartist. Men Lady J og hennes syv mann sterke band har ingen problemer med å sparke en fest opp og i gang og på med danseskoa og swingfølelsen fra et 50-tall de færreste husker så mye av lenger. Vi hadde en periode med slike retroband tidlig på 90-tallet der bluesrock og rock’n roll-artister som Brian Setzer og Colin James kastet seg på, og der morsomme band som Squirrel Nut Zippers og ikke minst Cherry Poppin’ Daddies satte farger på hverdagen. For er det noe Lady J and the Bada Bing Band feat Tommy Larsen har så er det farger, fest og moro i en blanding av storbandswing, jump blues, rockabilly-twang, og en type klassisk blues og r&b som retter seg mot bena like mye som hodet. At Lady J, gitarist Tommy Larsen og bandet har vært backstage med Candye Kane, enten i virkeligheten eller så i fantasien, tar jeg for gitt. Kanskje de også har sittet overfor Anson Funderburg & Sam Myers, kanskje Sugar Ray Norcia. Mulighetene er mange. Bandet spiller glimrende, gitarspillet til Tommy er det klasse over, og produksjonen her er overlegent fint tappet ned til en ferdig master. Squirrel Nut Zippers og Cherry Poppin Daddies-følelsen på «What’s next?» tar festen rett i gang, dørene til nattelivet i jazzswing/blues-byen New Orleans åpner seg på «Let me pay you back», Candye Kane svinger de mektige hoftene sine på «Side dish», Anson Funderburgh setter inn bluesfølelsen i denne plata på «Tenth avenue tango 007», og man-eateren i en sexy Lady J kommer ut for fullt på «Busted» til du gliser av alle bildene hun formidler og alle de teateralske faktene som sitter så bra her. Et par av låtene mangler det offensive giret som mye av denne plata har, som om Lady J ikke tror helt at hun fikser det. Som jo bare er tull. Men hør på en låt som «Sweet talking devil», der mangler det noe, eller tekstens rytmikk hindrer Lady J til å stå frem med den frekkheten, spillegleden og nerven som mye av plata har. Men det er småting, for det er virkelig en glede å sitte ved bordet til Lady J and the Bada Bing Band feat Tommy Larsen en lørdagskveld. Mens Ford Crestline Victoria, Chevrolet Bel Air, og kanskje en og annen Bentley, Buick og Chevrolet harker forbi utenfor på grusveier. Retro er så mangt. Musikk, biler, klær etc, og jeg tenker at kanskje hadde Olivia Newton John tenkt at «Flying high» hadde løftet Grease-soundtracket hadde den vært med der. Sånne tanker kan en morsom plate med Norges svar på Can­dye Kane avstedkomme. Vel verdt å sjekke ut!