Man kan tolke navnet på labelen som man vil. Uansett er støymesteren tilbake, denne gangen uten "Blues Explosion", "Pussy Galore" eller "Boss Hog", uten at vi skal ta det altfor høytidelig. Etter tretti år er han ute på egen hånd for første gang, og fjernt fra å være en hitsamling er dette tolv nye og akkurat så kompromissløse biter av tilværelsen som vi har kommet til å vente oss fra mannen som har gjort med bluesen det The Cramps gjorde med rockabilly. Som et møte mellom Hasil Adkins og R.L. Burnside tar Spencer rollen sin som utstøtt av det gode selskap dypt alvorlig. Samtidig har han en nær sagt ufeilbarlig gave for å lage uimotståelige groovy låter, og helt fra åpningen der han vrenger på alle forestillinger om det dansbare i "Do The Trash Can" trekker han deg inn i universet der det har sin åpenbare appell å ha solgt sjelen sin til mørkets makter. 
Spencer brukte tiden godt mens han forberedte seg til denne plata. Skraphaugen like ved studioet ble endevendt i jakten på ting å slå på - en gammel bensintank er mest fremtredende, men lista over obskure støybokser er lang og omhyggelig gjengitt på plata. Resultatet er da også langt mer underholdende enn mange andre støyprosjekter vi skal la være unevnt – hypnotisk og suggererende. M. Sord, ny mann på trommer av det mer konvensjonelle slaget og Sam Coomes som gjør ting med synthene sine konstruktøren neppe hadde tenkt seg, passer perfekt inn i narrativet Spencer virker å være ute etter denne gangen. Er det noe Spencer mangler er det i så fall tålmodighet. Posører og moteluner blir ubarmhjertig avkledd, og det uten at han blir stående igjen som en sur gammel mann. 
Denne hitsamlingen er så monumentalt og overveldende tøft vital at Spencer glatt går utenpå de aller fleste, men vent deg for guds skyld ingen respekt for konvensjoner, da havner du fort på neste plate.