Denne Delta Groove-utgivelsen med harmonica-stjerneskuddet og norgesvennen Mitch Kashmar kom inn på overtid av overtiden da dette bladet ble satt så dette er ingen tungt fundert anmeldelse. Men følelsen på et livealbum med denne fremadstormende bluesartisten er da heller ikke komplisert. Du slipper deg selv raskt inn i ”a good mood” liksom konserter du har vært på med Mannish Boys eller Rod Piazza og hans Mighty Flyers. Munnspill-teknisk blir Mitch Kashmar sett på som en ny Rod Piazza. Hvilket vil si topp 3 blant dagens bluesmunnspillere automatisk. Følelsen av Mitch Kashmar på scenen er tidløs blues. På samme måte som Charlie Baty og Rusty Zinn klarer Mitch Kashmar å formidle de guddommelige blues­følelsene fra 50-tallet og overgangen til de mer gyldne 60-årene uten å være født i den tiden. Det handler om klasse, og denne enkle men godt gjennomførte liveinnspillingen med en del originallåter samt Horace Silvers ”Song For My Father” og Roy Browns ”Lollipop Mama” er midt i blinken for de som elsker den originale bluesen. Slik Kim Wilson gjør på fritiden når alle de som skriker på tøff Texas-blues og bluesrock har gått hjem. Slik Kid Ramos gjorde da han sluttet i Fabulous Thunderbirds. Unødvendig å si men dette livealbumet er definitivt ”the real deal”, men jeg tror ikke det er noen prisvinner.