Ja, James Cotton er en munnspillgigant. Om det hersker det liten tvil. Noe av det som har gjort Cotton til nettopp dette, er en uimotståelig kombinasjon av nyansert tonal fargelegging, rytmisk lekre fraseringer og dyrisk kraft. Cotton har for meg alltid framstått som en blanding av noe av det beste ved Sonny Boy Williamson (Rice Miller) og Little Walter, om enn aldri like raffinert som sistnevnte. Dertil hadde han i glansdagene på 1960- og 70-tallet et omfattende repertoar som trakk inn både funk, R&B og soul i tillegg til mer tradisjonell Chicago-blues. Cotton har ikke sunget selv på plate på flere år, og har ofte benyttet seg av gode gjestevokalister som Mojo Buford og Darrell Nulisch.  På Giant er hans faste gitarister Slam Allen og Tom Holland som deler vokalansvaret. Dette fungerer fint, selv om de kanskje ikke har det helt særegne uttrykket til tidligere brukte gjestevokalister. Soundet er ellers funky og i tråd med Alligators tidligere Cotton-produksjoner fra 1980-tallet. Coveren av Paul Butterfield Better Days' "Buried Alive in The Blues" og Muddys "Sad Sad Day" fungerer eksempelvis bra, men problemet med flere av låtene er at de blir for anonyme. Når da i tillegg Cottons munnspilling tidvis begynner å vise tegn på slitasje hva gjelder artikulasjon og timing, blir ikke sluttproduktet alltid ”gigantisk” nok. Instrumentalene "With The Quickness" og "Blues For Koko" framstår like fullt som høydpunkter på skiva - ikke minst for Cottons vedvarende vilje til å kommunisere med lytteren tross sviktende fysikk. En litt ujevn skive mest for fansen.