Det er gjentatt inntil det kjedsommelige at New Orleans er en pianistenes by, en by der pianoet oppnådde en helt egen status i den afro-amerikanske kulturen. New Orleans var en by der ethvert skjenke- og spisested, enhver bordell eller bar og enhver kirke eller bedehus hadde et piano. Instrumentene kunne være alt fra flygler av ypperste kvalitet til nedslitte vrak som til stadighet måtte repareres og bearbeides for i det hele tatt å kunne fortsette å være i bruk.

I denne kulturen oppsto fra midten av 1800-tallet en rik og variert pianotradisjon, og musikken som ble spilt utviklet seg med tida til å bli et uhyre mangefasettert uttrykk; med innslag av klassisk europeisk tradisjon, afro-amerikanske rytmer, latinamerikanske melodier og bluestonalitet. Komponisten og pianisten Louis Moreau Gottschalk (1829-1869) brukte afrikansk rytmikk i sin klassiske, europeisk-influerte musikk, og seinere ragtime-pionerer som Bob Hoffman blandet det klassiske inn i sin afro-amerikanske. Påvirkninga gikk med andre ord begge veger, og felles for alt var pianoet – det mest besteborgerlige av alle instrumenter – som for første gang ble et folkemusikkinstrument.

Rekka av store pianister fra New Orleans er lang og variert. Navn som Jelly Roll Morton, Alton Purnell, Tuts Washington, Archibald, Sweet Emma Barrett, Professor Longhair, Eddie Bo, Allen Toussaint, Art Neville, James Booker, Henry Butler og Dr. John er bare toppen av isfjellet; det har vært ei lang og ubrutt rekke av fantastiske, nyskapende musikere som har lagt grunnlaget for mye av den musikken vi i dag tar som en selvfølge, og som på mange måter er allestedsnærværende. 

En av de viktigste pianistene i denne tradisjonen var Antoine ‘Fats’ Domino (1928-2017), en artist som rett og slett ikke kan overvurderes når det gjelder betydning for nesten all R&B, rock og pop som kom etterpå. Han var ei ubestridt superstjerne gjennom hele sin karriere, og en pioner i kampen for at svarte artister skulle kunne nå ut med sin musikk på lik linje med hvite. Fats Domino var og er en ener i amerikansk musikk i det 20. århundre. Han hylles nå på plate av en representant for den yngre generasjon; Davell Crawford.

I og med med at så mange av de afro-amerikanske pianistene i denne tradisjonen nå er borte eller inaktive, er det intet mindre enn en udelt glede å konstatere at det finnes noen som står godt plantet i kulturen, og som bidrar med videreføring av ypperste sort. Davell Crawford (f. 1975) er barnebarn av James ‘Sugar Boy’ Crawford, som var lokal stjerne på 1950-tallet, og han har stått på scenen siden han var barn. Som pianist og vokalist er han et unikum; en karismatisk artist med solid grep om publikum, og som er alt annet enn en utvannet tradisjonalist. Han kaster alt fra hard, funky blues og gospel til jazz og Mozart-fraseringer i gryta og rører det sammen til et brygg som syder og koker av livsglede og villskap. 

På den nye plata DEAR FATS, I LOVE YOU serverer han mange av Fats Dominos mest kjente låter i totalt nedstrippa versjoner, kun solo piano, uten vokal. Noen av versjonene er tro mot originalene i tempo og stemning, mens andre er omarbeidet. For eksempel får vi ‘I’m walking’ i en sakte og seig alternativ versjon mens ‘Blueberry Hill’ i en slags jazza bluesinnpakning, er mer som Fats’ sin utgave. ‘Let The Four Winds Blow’ har noe funky over seg, mens ‘My Blue Heaven’ er lett og ubekymret svingende stridepiano med klare innslag av moderne jazz. Det som er så umåtelig fascinerende med dette tilsynelatende umulige prosjektet er at Crawford makter å skape en helhet ut av albumet; han makter å skape variasjon og mangfold i et uttrykk som lett kunne blitt ensformig og snevert. Og låtene fra Dominos repertoar står fram som de perlene de alltid har vært. Mange av disse låtene er så ikoniske at bare det å høre dem så til de grader uten staffasje er et kick i seg sjøl. 

Davell Crawford har av en eller annen grunn ikke vært noen gjenganger på norske scener – jeg veit ikke engang om han har vært her overhodet. Det er å håpe at det vil være mulig å hente ham over en eller annen gang. I ei tid da de fleste New Orleans-pianistene er innflyttere til byen fra andre steder og land (og for all del; mange av dem er gode) kunne det vært noe å høre og se the real deal. 

Mer uforfalsket New Orleans-piano enn det som foreligger på denne plata får du ikke i dag. Ikke noe sted.