WENCHE MALVINA WISLØFF
WENCHE MALVINA WISLØFF
A Little While
Malvina 1
Medisin på tunge dager
Det er i grunnen rart når du vant Talentiaden i 1983, foran Alex og Zoo, når du spilte med de beste – Eivind Aarseth, Jørun Bøgeberg, Paolo Vinaccia – allerede på 80-tallet på Sardines, og startet ditt eget band Malvina Band i 1990 med karer som nevnte Bøgeberg og Aarseth pluss Bugge Wesseltoft, Rune Arnesen og Børge Pettersen Øverleir innom. Rart at du måtte helt til 2017 før du debuterer med en plate? Malvina Wisløff, eller Malvina Band, har støtt og stadig spilt på bluesklubbene rundt i Norge gjennom årene, så mange kjenner henne. Og jeg som skal anmelde denne plata finner egentlig ikke nok tomler å holde opp. For greit, det er ikke noen revolusjonerende eller nyskapende plate, men det er en ro og deilig melodiføring her som jeg tror kan virke som medisin alle tunge dager i uken. Og musikalsk låter det på sitt beste som en blå tilbakelent Bonnie Raitt som har fått utdelt tangenter i stedet for strenger. «A Little While» er en plate å hente seg om du vil kjenne at det kan groove selv om du ligger på sofaen. En plate med god smak og følelse i den musikalske utførelsen. Og det låter ikke bare Bonnie Raitt. På «No feeling» tenker jeg en blå Carly Simon. På «Hey for the moneyman» mer over i 70-talls AOR og band som Pablo Cruise. Og jaggu rockes det ikke til så Patti Smith kjenner det rykke i stortåa på «Forever more». J,o musikk er morsomt og det er underholdende, men først og fremst er det følelser og sjel, og det har Wenche Malvina mye av.