Det er kanskje ingenting nyskapende ved Tommy Castro og hans Painkillers lenger, men ryktet som et av planetens beste entertainere og scene-utøvende band har de beholdt siden de erobret det for rundt 15-20 år siden. Du kan dele dette albumet i to deler, så kjøp den på vinyl om du kan. Da vil albumet dele seg akkurat der det skal, som to innspillings-sessions, nesten. Første delen, på de første seks låtene, er det bluesrocker, soulsinger og bandleder Tommy Castro som drar deg gjennom sine egne nyskrevne låter. Med riffete pop/rock i åpningslåta «Nonchalant» med hint i retning en potent Huey Lewis & The News-følelse. «Blues all around me» med masse blåsere og en viss Blood Sweat & Tears-attityde. Vokalmessig kommer Tommy Castro godt opp mot David Clayton-Thomas. Videre riffer Tommy og bandet som Rolling Stones med soul-power på «Fear is my enemy» og gjør en r&b-ballade helt etter Delbert McClintons hode på «My old neighborhood». Sistnevnte har en fin tekst som handler om minnene fra den gangen en ung bluesmann og gutt vokste opp. Og tro det eller ei, men den stompy blueslåta «Enough is enough» får meg til å tenke på våre norske Tiger City Jukes. Det svinger, før følelsen av Robben Ford-session avslutter del en med «Love is». Så langt en sterk plate! Del to av albumet er noe ganske annet, men med samme gode og erfarne bandfremføring forsterket med venner som Mike Zito, Danielle Nicole og David Hidalgo fra Los Lobos. Dette for å gjøre så gode versjoner som mulig av låter som betydde mye for Tommy Castro da han jammet som ung bluesmusiker på JJ’s i San Jose i California. Dette er klubben der Albert King, Buddy Guy og Junior Wells regelmessig var innom og fylte på med inspirasjon. Tommy Castro, gjestene og bandet gjør Elvin Bishops «Rock Bottom», Delaney & Bonnies «Soul shake», Taj Mahals «Further on down the road», Buddy Miles “Them changes” som Jimi Hendrix gjorde, og Ray Charles “Sticks and stones”. Ok versjoner, men det er bare “Rock Bottom”, “Sticks and stones” og delvis “Them changes” som kommer ut som vinnere. Mye fordi soundet og/eller uttrykket blir for Blues Brothers-polert. Ingen av dem klarer helt å komme opp på originalenes nivå, og det overrasker meg når du ser hvem som er om bord på skuta. Apropos om bord på skuta. Det morsomme med plata er at vår egen Kid Andersen har produsert den sammen med Tommy Castro, og at han spiller gitar på så godt som hele plata, saz på en, bass på en og han synger på en. Han har fått med seg kona Lisa som synger på fem av låtene, og sin gamle bandleder og mentor Charlie Musselwhite på munnspill på albumets avsluttende «Live every day», en Tommy Castro-original og kanskje hans mest puristiske Mississippi-inspirerte blueslåt noen sinne. En killer som setter albumet i riktig hylle før dørene lukkes. En god plate, nær sagt selvsagt. Med bandet på sitt beste svinger det meste, mens coverversjonene halter litt for meg, selv om det låter fett nok.