Med åtte nye innspillinger og et utvalg på seks andre som spenner fra 1981, 1992 til 2005 slipper Pateys Pipe i dag et jubileums-album som markerer 30 år siden starten i 1979. Bent Patey, en markant gitarist gjennom norsk musikkliv spesielt på 70 og 80-tallet da han farget innspillinger med Bazar (Kåre Virud), Viseklubben Lovisa med Jack Berntsen, Marit Mathisen, Halvdan Sivertsen og Jan Dahlen, før han var med og grunnla Bryggerigangen Bluesband i 1978. Da Blått Brygg feiret sitt 20-års jubileum for sistnevnte band på Notodden i 1999 gikk albumet like godt til tredjeplass over mest solgte bluesplater i Norge i 2000! På lekent vis hadde Bent Patey ideen om å gi ut et album nå som både markerte de 30 årene som var gått siden Pateys Pipe farget musikkscenen både i Norge og i USA. Et album med en del nye innspillinger fra Waterfall Studio i Oslo, men også noen gamle opptak fra blant annet Club 7 i 1981 og uutgitte råmikser fra studiosessions. Målet med denne plata er nok ikke som for en vanlig Best Of-samling, men å få frem et tverrsnitt av det blåeste materialet Pateys Pipe festet sitt navn til norsk musikkhistorie med spesielt på 80-tallet. Musikalsk er Pateys Pipe ikke tradisjonell blues. Det er blandinger av bluesgitar, svulmende soul, bruken av funky rytmer i blues liksom Boneshakers med Sweet Pea Atkinson og gitarist Randy Jacobs gjorde sin blues på 90-tallet, og den fusion og jazzrock-rytmikken som preger noe av Bent Pateys lange musikalske liv. Med en nesten Roffe Wikstrøm-levende røff stemme tilfører vokalist Frode Larsen mye til fine bluesstemninger på ”End of the line”, Deadric Malones ”As the years go passing by” og sin egen ”Tell the truth”. Stemmen kjenner du kanskje igjen fra både Larsens Last Chance og Chicago Bound som har gitt ut sine bluesplater på Amigo og Blue Mood. Rutinerte Brynjulf Blix er også fortsatt med på bluesig tungt orgelspill. Inspirert av Jimmy Smiths gospelinspirerte blues huskes han for de tidlige ECM-utgivelsene med Terje Rypdal og Jan Garbareks katalog før han ble med i Pateys Pipe i starten rundt 1979. Denne plateutgivelsen, eller jubileet, er som en pose twist. Det er ikke alle bitene som er dine favoritter men mange smaker godt. Åpningen med r&b-legenden Deadric Malones låt er god musikk i ørene på de fleste blueselskere, spesielt slik Bent Patey presenterer seg som gitarist på dette rykende ferske opptaket. Overgangen til Frode Larsens blanding av fusion og blues på ”Tell the truth” forteller deg imidlertid fort at dette ikke er en streit bluesplate. Blues er likevel sentral i Pateys Pipe. Lyrisk gitarblues med soulvokal på ”Seven years”, ikke ulikt noe Robben Ford kunne gjort. Bluesrock-fyrig og funky som Boneshakers på ”Givin’ up on you”. Tilbakelent og groovy som Tony Joe White på blues/soul-opplevelsen i “End of the line”. En Roffe Wikstrøm type bluesballade, røff og jumpy, på “Hop skip and jump”. For øvrig skrevet av Roy Milton denne. Claudia Scott som gjestevokalist i ren smoky jazz/blues-rolle en sen midnattstime på ”Nicoya”. En mektig soulballade med det store soundet og glimrende vokal fra Leif Anders Wentzel. Og Sigurd Køhn spiller en fremtredende rolle på de eldste opptakene som ”Onsdag 9/12”. Jazzrock/blues av ypperste instrumentale merke, som går over i sax/blues-instrumentalen med den forklarende tittelen ­”Sigurd”. Det er øyeblikk her som hvertfall ikke jeg er like begeistret for selv om mye av dette er interessant og bra blåfarget musikk. ”The wanderer” er fusion/soul-miksen fra 80-tallet man i snart 30 år har prøvd å fortrenge. Og type Jimmy Smiths taflete soul/blues som kan tendense til kjedelig på ”Freelance”. Du skal være glad i en funky/fusion-basert groove i din blues for å falle for Pateys Pipe, men er du der så er mye på denne plata meget fine opplevelser. Pateys Pipe er sånn sett interessante for blues­folket der Lava faller igjennom.