Mick Fleetwood sier at det ikke er noen gitarist i dag som er mer på plass i Peter Greens tonerekke, gitarspill og hvit manns bluesfølelse. Rick Vito var i en periode medlem av Fleetwood Mac, men ikke i bandets mest spennende periode akkurat. Det ble noe helt annet i mening og karakter når Mick Fleetwood fikk blues-hungeren tilbake i kroppen og tok med seg sitt nye bluesband, bestående av blant annet Rick Vito, til Notodden Bluesfestival i fjor. Det var festivalens store overraskelse det uttrykket Rick og Mick skapte der, i en blanding av det gamle bluesy Peter Green-stoffet fra Fleetwood Mac og Ricks følelse for mer rock’n roll-basert materiale. Rick Vitos karriere er mangfoldig. Fra tidlig erfaring på 70-tallet med Delaney & Bonnie, en duo som hadde turnert USA sammen med Eric Clapton et par år tidligere, gikk karrieren raskt innom Roger McGuinns Thunderbyrd og John Mayalls band og Bob Segers band. Samtidig holdt han bluesfølelsen ved like når han jammet med og backet artister som Albert Collins og Lowell Fulson. Lucky In Love er et prosjekt som samler noe av det beste Rick Vito har gjort som artist under eget navn midt i vrimmelen av opptredener med alle de store. For listen av de han har jobbet med videre etter 70-tallet er imponerende og lang. Som artist i eget navn er Rick Vito tidvis veldig interessant og tidvis det motsatte. Han er mest interessant når han på sitt eget instrumentalnummer ”Rhumba diablo” tydelig prøver å fange sin store mentor Peter Green. Eller når han på Peter Greens egen ”I loved another women” kommer skremmende nære. Han åpner også dette albumet veldig bra med John Lee Hookers ”Mr. Lucky” der han viser at han like vel som Eric Clapton kan spille den svarteste blues med den hviteste sjel. Som gitarist har Rick Vito masse herlige rykk og riffs og en detaljrik beherskelse som er enestående. Han har et fargerikt bluesuttrykk når han vil, men preges mer av rock’n roll enn blues på mye av det han gjør. Ikke ulikt Dave Edmunds. Låter som ”Walk another mile” og ”Desiree” er mer rock’n roll enn blues, men Mr Clapton har også gjort mye i den gata her, så det treffer det samme publikummet her hjemme. Jeg faller av krakken for Ricks gitarferdigheter, ikke hans låtskriveregenskaper eller vokalisttrøkk. Men det er så mange flere plusser enn minuser ved denne samlingen at den er verdt å gi en anbefaling light! For å bli kjent med gitaristen Rick Vito er et must!