Månedens nordiske opplevelse er finsk, og jeg kan ikke annet enn å være glad for at gitaristen Jo' Buddy har fylt igjen en åpenbar hvit flekk på mitt musikalske kart. Dette er mannens tiende plate og hans trettiårsjubileum som musiker, og jeg må medgi at for min del er han et nytt bekjentskap. Jubileet feires ved at han har samlet de forskjellige bandkonstellasjonene han har spilt med gjennom årene og brukt dem på de av de tolv originalene der de egner seg best. Resultatet er, ehem - unikt. Med dødsforakt og en intens garasjeattityd blir vi presentert Jo Buddys musikalske univers der delta­blues, rockabilly, zydeco, r&b, soul, country og enhver annen genre han impulsivt låner fra inngår i en forheksende og fruktbar syntese. Trenger du en referanse, tenk deg The Cramps omplassert til sørstatene så er du sånn omtrent på plass. Her tas ingen smålige hensyn til "clean" lyd eller slepen produksjon. La deg likevel ikke lure, innenfor det han holder på med er han så virtuos som noen, og han har absolutt kontroll og legger for dagen en dyp kjærlighet til det han holder på med - i tillegg til en velsignet mangel på selvhøytidelighet. Resultatet er hinsides kult. Nevnes spesielt bør gjesteopptredener av pianistene Wiley Cousins og Gene Taylor som gjør sine saker utmerket. Downhome King III og Kingfish Willie er trommeslagerne som ligger i bunnen underveis og forankrer dette fjellstøtt og imponerende. Personlig favoritt? Helt overlegent "Curly Mae Rock". Møt plata med et åpent sinn og du har store opplevelser i vente.