Sammen med Bigbangs trommeslager Olaf Olsen og sin gamle CIA-kompis Stein Tumert på bass legger Berdon Kirksæther og hans nennsomt akkrediterte Twangy Bar Kings inn aksjene med et instrumentalt og elektrisk bluesgitar-album som tar oss til steder der ingen nordmann har vært siden Terje Rypdal. Det er egentlig litt av en prestasjon. Kommersielle hensyn settes helt tilside. Bluesrockbandet CIA var på 90-tallet et spennende band. Jeg husker jeg ble med bandet en dag for å spille for de innsatte bak murene i Oslo fengsel, bak samme port som Egon Olsen alltid kom ut av den gang Olsenbanden hadde en plan. Jeg glemmer aldri den opplevelsen. Ikke for at CIA var det største som har vært innen bluesrock i Norge, men seriøsiteten de gikk til konserten med, måten de til nærmet seg sitt hensatte publikum på, og ikke minst et par øye-blikk der gitarist Johny Aasgaard leverte soloer som vel bare en Knut Reiersrud i Buddy Guy-stemning kommer opp på her til lands. Berdon Kirksaether var bandleder den gang, mannen som hadde regien. Den har han definitivt på Latenighters Under a Full Moon også. Et flerhodettroll av et instrumentalt bluesalbum. Noe er i etj azza blueslandskap der du finner Robben Ford seks av syv dager i uka. Andre låter er mer over i tidløs r&b likt det Duke Robillard har funnet på i sin mest jazzige blues. Det svinger innom latino-blues også. Nesten som en bluesens Chick Corea. Basisen er blues, men foten svinger mye i jazzlandskapets krevende takt. Groovy som en Charles Earland når den nesten går The Real Thing i næringen (Palle Wagnberg på B3 og Staffan William-Olsson på leken gitar) på åpningssporet «Go cat go». Der tyskeren og jazzpianisten Leo Volskiy tar «Palle Wagnbergs plass» på tangenter. Leo er sammen med den anerkjente bassisten Finn Tore Tokle (Green Cortinas, Jonas Fjeld Band, Somebody’s Darling) og Øyvind Sørby (klarinett, sax) gjester bak trioen som utgjør kjernen i Berdon Kirksaether & The Twangy Bar Kings. Det er herlig at slike instrumentale album lar seg realisere mot alle kommersielle strømninger idag. Nerven er åpenbart videreforedlet siden CIAs dager, og på låter som «Cool cats on the move» er det flere ting som foregår samtidig på en veldig spennende måte som en eller annen filmskaper burde huke tak i jo før jo heller. Det handler om bluesgitar, om jazzblues, og om r&b med eksotiske groover fra latinoland og fra souljazz. Spennende og for det meste veldig lyrisk og vakkert spilt på en måte som er avslappende, og som på utvalgte låter også føles som å reise i tredimensjonale «bilder».