Noen ganger skal man klappe en hund flere ganger før man begynner å like den. Det gjelder i høyeste grad for den hardt rockende bluesgitaristen Bjørn Varpen fra Hemnes i Nordland og hans jazzrytmikk-skolerte band. Når denne cd-debuten slår an tonene i svulstige klyv som en Stevie Ray Vaughan-fyrig elev av Marius Muller, er det ikke umiddelbart slik at du henter fyrstikkene og tenner fyr på bålet. Med egenskrevet materiale som åpenbart er både i overkant svulstig, som åpenbart er inspirert av de samme tingene som Marius Muller av og til åpenbarte bluesfølelsen i med Funhouse-trioen, og derfor ikke automatisk av det mest originale du har hørt, er Varpen en prøvelse for fordøyelsen. Men den gode nyheten oppi dette er at ”This Is Now” vokser frem med en fyrighet som tidvis gnistrer i gitaristens voldsomme språk. Og jo lenger ut på albumet du beveger deg – jo bedre blir det! Tungt rockende gitarblues har alltid vært populært. Jeg har sett ”bluesfans” headbange til Walter Trouts av og til meningsløse metaldriv. Med klare meldinger om at det er dette som er blues. Det er en syltynn grense mellom det overdrevne og svulstige og meningsløst hardtrockende som nesten tipper over i metalrock, og det som er genuint ekte bluesrock. Følelsen i gitarspillet til Bjørn Varpen tipper riktig vei for min del. På de beste låtene med solid margin! Marius Muller ville elsket riffene på ”Simple man”, og den samme røffe snakke-syngingen med de samme klare begrensninger som Marius hadde som vokalist. Dette rocker slik Eric Sardinas gjorde i begynnelsen. Mens han enda var interessant og bra. På andre typer låter som ”Brighter day” kommer rytmeseksjonens jazz/prog-rockete kvaliteter til sin rett. Robben Ford ville gitt tommelen opp her, og hvilke gamle Purple-fans ville ikke likt gitarspillet her? Det interessante med dette lovende debutalbumet er om han fremover vil høre på hva massene vil ha, og det han er i stand til å utvikle som noe mer genuint ekte Varpen. For det er åpenbart for meg at første halvdel er et halvinteressant publikums-frieri etter Stevie Ray Vaughan/ Marius Muller-fyrige ideer. Mens siste halvdel, der bandet slipper mer luft inn i låtene, er langt mer interessante. Fra Bjørn Berge-inspirert akustisk blues med fin følelse i ”What am I to do” til Randy Californias blues-riffete psykedelia og rock i storformatet på knallperlen ”Today I’m gonna make it”. ”Rapidly extreme” er en annen jazzfusion/ bluesrockete eksperimentell låt som skaper spenninger du ikke hører hver dag fra norske eller internasjonale bluesgitarister. Faen, denne gutten kan spille gitar! Og da passer det bra å nære frukten etter Marius Mullers mest fyrige Funhouse-ånd på ”Mess with my mind” som avslutningslåt. Siste halvdel av dette debutalbumet sitter som du skjønner som en kule for alle som er interessert i bluesrock på sitt mest ekspressive og gitarfyrige. Det betyr at Bjørn Varpen kan være i stand til de største ting i årene som kommer. Ujevnt debutalbum, men jeg vil ha mer!