Det første som gikk gjennom hodet mitt når jeg satte meg ned med nyutgivelsen av Marion James 2003-album Essence var at dette var B-materiale Etta James eller Ruth Brown. Humpende, litt slurvete, ikke særlig velprodusert old-mama amerikansk r&b. Men så begynte jeg å slå av lyset, sette et glass champagne foran meg, skrudde av forventningene og bare duvet med i den åpenbart semi-legendariske artistens fremføringer. Da skjedde det noe. Nashvilles Queen Of The Blues trådte mer og mer fram for meg med følelsen som kan deles med en Mavis Staples, med en aldrende Billie Holiday, med en Omara Portuondo i Buena Vista Social Club, eller med en jazzcrooners soulfølelse ala den fantastiske Jimmy Scott. Og når albumet slutter med et rent intervju, et ujålete og spennende kjøkkenbord-intervju om Marions liv med Jimi Hendrix og senere Experience-bassist Billy Cox i turnebandet sitt på 60-tallet, da sitter jeg igjen med følelsen av at dette er litt av ei dame – likevel! Det er ingen tvil om at den plassen Marion James først og fremst har fått i blues- og musikk-historien ikke er pga at hun i 1966 fikk en top 10-hit med singelen ”That’s my man”, spilt inn for kred-labelen Excello. Det var når hun tidlig på 60-tallet, med en ung Jimi Hendrix og en enda yngre Billy Cox i turnebandet, la grunnlaget for den interesse hennes navn har for historikerne. Det sies at det var her Jimi lærte business-aspektet ved å være artist. Essence er et todelt album. En halvpart som er grunnen til at jeg ikke falt av stolen med det samme som er en nokså dvask band-utgave med blåserrekke og musikere som Reese Wynans (Double Trouble, Mike Henderson), Jack Pearson (Allman Brothers), Bob Babbitt (Motown) og Chuckie Bruke (Isaac Hayes). Det er her de tunge navnene er, men ikke her de sterke inntrykkene kommer. Nei, det er når Marion setter seg ned med pianisten Beegie Adair og hennes trio at det virkelig dukker opp godsaker. Som Billie Holidays jazz og blues-forståelse i ”I should have known” og ”I want to be loved (But by only you)”. For ikke å snakke om Jimmy Scott-følelsen på “Until the real thing comes along”. Marion James har erfaringen og følelsen til å lage et helt spesielt album en dag, noe dette gir flere klare hint om. Innimellom!