80 år gamle, Alabama-fødte Andre Williams har vært aktiv siden tidlig på 50-tallet og har en karriere som låtskriver, arrangør, snakkesyngende sanger, manager, produsent og A&R-mann og Godfather of Hip-Hop som for lengst burde ha plassert ham i Rock’n’Roll Hall of Fame. Hvorfor han ikke er blitt det, svarer han på i sangen «Hall of Fame», der han tar bladet fra munnen. Er det fordi han har ring i øret, fordi han går i rød dress og ligger med for mange hvite kvinner? Bare antallet høykvalitetsalbum han har utgitt siden han gjorde comeback på slutten av 90-tallet burde innbrakt ham en egen ærespris. Som tittelen sier, handler albumet mye om Detroit, tre låter er hardkokte sosialreportasjer. Tittelsporet går i upåklagelig Smokestack Lightnin’-groove innpakket i gitar-heavy skitten hightech R&B med mye percussion og synther. Gitarist Matthew Smith, som har produsert albumet sammen med Andre Williams, trekker også musikalske veksler på den hvite gitaristen Denny Coffey som satte sitt umiskjennelige preg på de psykedeliske 70-tallsklassikerne som The Temptations gjorde på Motown med Norman Whitfield som produsent. Så toner albumet ut med instrumentalen «Morning After Blues», to gitarer, tamburiner, trommer og bass. Gutbucket-Jimmy Reed-blues uten munnspill. Eneste innvendingen er at platas ni låter gir litt snaut med spilletid.