Jeg har fulgt Nick Moss tett siden han i 1998 sa ‘takk og farvel’ til Jimmy Rodgers Band og gikk solo. Jeg var den aller første som booket Nick Moss (da med The Flip Tops) til spillejobb i Norge i 2010. (Noe jeg forresten er ganske stolt av fremdeles…!) Live and Luscious er kanskje Nick Moss’ aller beste utgivelse. Det er skiva der han nærmest oppsummerer sin bandleder-karriere så langt, skiva som kunne ha stått som et mer enn verdig punktum, hvis han nå (gud forby) hadde valgt å legge årene inn. Og det att-på-til med en bunke låter der de aller fleste aldri er tidligere utgitt! Den nerven, den feelingen og det trøkket som Nick Moss Band anno 2015 leverer live, er bortimot uten sidestykke. Selvfølgelig er bandet veldig godt også i studioinnspillinger, men det er live NMB blomstrer for alvor, noe da også en del heldige sjeler her til lands fikk oppleve under ColorLine-cruiset, på Sandane og på Svalbard i høst. Disse vet hva jeg snakker om. Live and Luscious er spilt inn den 14. mai 2015 under Baltic Blues i Eutin, Tyskland. Allerede fra første stavtak med rockeren ‘Breakdown’, skjønner vi de mener alvor. Nicks gitar og sedvanlige laidback’e stemme i forgrunn, Taylor Streiff’s orgel ruller og gynger som et teppe bak. Kompet, bestående av Mike Ledbetter på rytmegitar, Nick Fane på bass og Patrick Seals på trommer, er fjellstøtt. Og dette er bare åpningsslåta – snakker om å gå ut i 100! Vokalist Michael er mannen bak ‘Catch Me I’m Falling’. Jeg har tidligere omtalt Ledbetters stemme som ‘The Voice From Heaven’, og det er det ingen grunn til å gå tilbake på, men nå har han i tillegg tatt ordentlig tak som låtskriver og bidrar med tre låter på denne utgivelsen. (Mike fortalte meg nylig at han prøver å skrive minst to gode sanger i måneden – låtskrivinga er noe han tar svært alvorlig). Den første av Mike’s låter en riktig funky, opprocka soul-låt, med fett Rhodes-aktig keyboard fra Streiff. Mike synger som om han skulle ha styggen sjøl i helene, med en innlevelse man bare sjelden opplever i bluesen i dag. Nick’s låt, ‘Try To Treat You Right’ blir en herlig duell mellom Nicks gitar og Taylor Streiff, denne gang har unggutten hevet seg på pianoet. Låta klokker inn på 7.15. Og det er en av skivas korteste låter… Utgivelsens eneste coverlåt, ‘The End’, er for meg skivas desidert beste låt. 12 minutter pur bluesgitarglede. En slow blues, opprinnelig skrevet av James Reed (må ikke forveksles med Jimmy Reed!), utgitt på Flair Records (1954). I Nick Moss’ versjon er ‘The End’ (også kjent som ‘This Is The End’) blitt et mesterverk. Denne låta alene forsvarer uten noen som helst tvil innkjøp av minst 2-3 eks. av albumet, men tro ikke at det er over av den grunn. Nei, NMB gikk nok ut i 100, men de øker! Og siste halvdel av CD’en strammes tommeskruen til ytterligere. ‘Shade Tree’ er en låt Nick Moss skrev som en kommentar etter opptøyene i Ferguson i fjor, en låt som maner til ettertanke. Men også en utrolig tøff låt som bygger seg forsiktig opp. Mikes stemme og Taylors piano drar det i gang. Så dukker Patrick Seals opp med ‘trommer i marsjtakt’, Nick med følelsesladd gitarsolo, før det avsluttes i en vanvittig jam-aktig dobbel gitar-duell mellom Moss og Ledbetter. Noe man knapt har hørt maken siden Allman Brothers’ velmaktsdager. Hvis noen skulle lure på hva ‘jam band’-betegnelsen betyr – ta en lytt på ‘Shade Tree’. ‘Stand By’ er et meget verdig avslutningsspor. Mike Ledbetter har her skrevet ei låt som jeg er helt sikker på vil bli en NMB-klassiker under live-spillinger i åra som kommer. Hans enorme stemme kommer til sin rett her, hele registeret blottlegges. Toppet med dødsrå gitar fra gamlefar Nick, helt på grensen til forvrengning, akkurat slik at det gjør bare litt vondt. Herlig! Sånne låter skulle ha vart i 40 minutter og ikke bare knappe 8 som her..! Nick Moss har klart å samle seg et band av unge, sultne og utrolig talentfulle musikere. Legg merke til at skiva ikke har en eneste gjest – de trenger det da heller ikke med dette bandet. Jeg håper bare at denne gjengen blir i NMB riktig lenge. Undertegnede har bare ett å si som oppsummering; Hadde jeg ikke tilfeldigvis ikke funnet den terningen med 7 øyne, så vet jeg nesten ikke hvordan jeg skulle ha rangert ‘Live and Luscious’…