Et nytt album med Johnny Cash er ikke lenger noen hverdagslig hendelse selv om det ikke har manglet på nytt materiale siden hans død I 2003. Hans gamle plateselskap Columbia har resirkulert og nyutgitt og funnet frem litt av hvert av uutgitt materiale fra kriker og kroker siden Johnny Cash ble brennheit på salgslistene igjen i den siste tiden han levde. Mye av dette stammer fra Cash sitt personlige arkiv som visstnok skal være et rom fylt med lydbånd fra hele hans karriere. Vanligvis vil ikke artistene være så interessert i de såkalte outtakes og andre uutgitte spor da de på et eller annet tidspunkt ble vurdert til å være for dårlig til å bli utgitt. Med årene endrer dette seg og interessen for artistens uutgitte spor blir gull verdt. Cash sin lange karriere er godt dokumentert og det er gitt ut bøker med session diskografi. Derfor var ikke disse utgivelsene helt uventet, men gledelig allikevel. Cash sleit med platesalg i denne perioden og jobbet med plateprodusenten Billy Sherrill. Han hadde stor hatt suksess med George Jones og David Allan Coe. Cash og Sherrill hadde samarbeidet om albumet The Baron som ga Cash en liten listeplassering med tittellåta. Innspillingene vi får her stammer fra 1981 og 1984. Som album betraktet er det et helhetlig produkt som serveres. Dette er fullt på høyde med de jevne Cash albumene fra perioden 1972-1986 på godt og vondt. Det er humor, kristendom og kjærlighet til June Carter i en grei miks. For meg er høydepunktene er fin versjon av ”Baby Ride Easy” som Carlene Carter fikk en hit med senere, her i duett med June. Hank Snow-låta ”I’m Movin’ On” i duett med Waylon Jennings som alltid låt veldig bra sammen med Cash. De humoristiske ”If I Told You Who It Was” om en country fan som blir sjekket opp av sitt store kvinnelige C&W idol som avsløres som Minnie Pearl på slutten av låta og ”I Drove Her Out Of My Mind” om en kar som skal få eksen ut av tankene ved å kjøre dem begge utfor et stup. Den religiøse ”I Came To Believe” som Cash har gjort flere ganger er også fin. Nedturen for meg ble en litt for dårlig versjon av tittelsporet ”Out Among The Stars” som jeg hadde forventet mer av. Siden jeg hørte denne med Joe Sun i 1981 har den vært blant mine favorittlåter. Jeg ble heller ikke så begeistret for Elvis Costello remixen av ”She Used To Love Me A Lot” som finnes i to versjoner på albumet. Det mest positive med albumet er hvor godt Johnny Cash synger på disse innspillingene. Her var han bare ca 50 år gammel og hadde rusproblemene noenlunde under kontroll. I sterk kontrast til den skrøpelige stemmen han slet med på de siste albumene er han her i full vigør. Som Cash-fan siden tidlig 70-tall er jeg naturlig skeptisk til alle utgivelsene. Her ble jeg gledelig overrasket og gir absolutt godkjent karakter til dette albumet. I tillegg til CD er det også gitt ut på vinyl og en vinylsingle med begge versjonene av ”She Used To Love Me A Lot” finnes også. Ingen tvil om at Johny Cash sin musikk lever også i 2014!