Yippi. Etter sitt store gjennombrudd også på rockescenen i 2009 er bluesrock-fenomenet Joe Bonamassa tilbake med sitt tiende album. Og han rocker som i ungdommen igjen med denne skiva, og derfor et yippi fra meg. For jeg var ikke overvettes begeistret for hans forrige The Ballad Of John Henry! Plata er innspilt i Hellas, med noen greske gjestemusikere på noen få låter som gir en helt spesiell effekt. For eksempel på ”Quarryman’s lament”, skrevet av Joe selv, får du et lydbilde ved hjelp av bouzouki og clarino-instrumentene som gir et herlig worldpreg. Jeg rekker å tenke både Japan, Andesfjellene i Sør Amerika og Hellas i en og samme låt. Samtidig som det er en herlig balladerocker med Joes karakteristiske stemme. Utrolig! Apropos stemme så synger Joe Bonamassa bedre enn noen gang. Og han har fått med seg en av sine store mentorer B.B. King i duett på låta ”Night life”. Låta som ble skrevet av Willie Nelson og et par låtskriver-kamerater i Nashville på 70-tallet var med på B.B. Kings 1967-album Blues Is King. Du har hørt B.B. King dra denne klassikeren mange ganger mot slutten av konsertene sine. Med blåsere, en ikke ueffen Stones-gathering av en følelse, der B.B. og Joe nesten ”snakker” i munnen på hverandre, er det en morsom versjon. Dog uten at akkurat denne versjonen topper originalen. For det er en av Joes styrker. Å ta låter av hverandre, toppe dem og gjøre dem til sine egne. Han gjør det med flere andre låter på Black Rock. Jeff Becks ”Spanish boots” (som Rod Stewart og Ron Wood fra Faces var med på å skrive i sin tid) som fremstår som et tungt og seigt rocka dyr. John Hiatts ”I know a place” som garantert blir en konsertfavoritt for Bonamassa-fans i tiden som kommer. Leonard Cohens ”Bird on a wire” der Joe får dyrke sin interesse for akustisk musikk igjen. Og der han legger på så forfriskende gresk instrumentering at gresk-besatte Cohen nok et øyeblikk blir overrasket og kanskje litt grønn av misunnelse. Alle disse er utmerkede valg av andres låter der Joe bruker sine evner til å gjøre dem til sine. Blues-fokuset er også større enn noensinne på denne plata. Igjen produsert av legenden Kevin Shirley (Led Zeppelin, Aerosmith, Black Crowes) for øvrig. Han gjør både ”Three times a fool” (Otis Rush), ”Look over yonders wall” (James Clark) og ”Baby you gotta change your mind” (Blind Boy Fuller). Blandingen av den tungt elektriske og det akustiske på denne skiva får meg til å tenke på det vellykkede eksperimentet med Sloe Gin, men nerven går helt tilbake til der Joe Bonamassa startet. Besatt av britisk 70-tallsrock og 60-talls amerikansk blues. Kan det bli bedre? Ikke mye hvertfall. Joe Bonamassa og Black Rock bør stå i et hvert hjem der musikk spilles!