OK. Det er ikke en eneste originallåt av Jimmie Vaughan på denne plata, men når samtlige elleve coverlåter fra den klassiske rhythm & blues-perioden (1945 – 1963) er gjort med en innlevelse og allsidig musikalitet som Jimmie Vaughan og hans musikere gjør her, så gir jeg karakter 6. Vaughan planker ikke, men lar seg inspirere både av noen av sjangerens største navn, som Fats Domino, Lloyd Price, Jimmy Reed og T-Bone Walker, halvglemte stilskapere som Chuck Willis, Bill Doggett og Richard Berry, en underkjent Texas-blues-gigant som Gatemouth Brown, blåtonede balladesangere i skjæringspunktet mellom country og blues, som Lefty Frizzell og swamp-popdoldisen Jimmy Donley, en one-hit wonder som Earl Gaines (med «It’s Love Baby (24 Hours a Day)» og gitarkjempen Lonnie Mack, som i 1963 gjorde Chuck Berrys «Memphis, Tennessee» til et jordskjelv av en gitarinstrumental med den forkortede tittelen «Memphis» som nådde 5. plass på Billboards Pop-barometer. Denne pionerinnspillingen revolusjonerte gitarens rolle som soloinstrument i rock’n’roll og inspirerte brødrene Jimmie og Stevie Vaughan da de var guttunger. 

Her spiller Jimmie Vaughan Jimmy Reeds «Baby, What’s Wrong», en låt der Lonnie Mack også viste sitt format som sanger. Vaughan legger seg midt i mellom det oppdrevne tempoet til Mack og de hypnotiske riffene til Eddie Taylor, Chicago-bluesgitaristen som laget rock’n’roll-rytmikken til Jimmy Reed. Da passer det også å nevne at hans unge Hammond B-3-organist Mike Flanigin følger ham som en skygge hele veien, slik han har gjort det på hele plata sammen med det fabelaktige Tilt-a-Whirl Bandet som her opererer med to forskjellige blåserrekker, som omfatter bl.a. Roomful of Blues-veteranene Doug James (barytonsaks) og Greg Piccolo (tenorsaks), San Antonio-trompetisten Al Gomez. Når denne musikken husker og gynger, må også den dynamiske trommingen til George Rains nevnes.

Det er en presis oppsummering av hva denne plata er at siste låt er en fortolkning av en coverversjon fra 1963 av en Jimmy Reed-låt fra 1958. Da har repertoaret gjort dypdykk i bluesen helt fra T-Bone Walkers «I’m Still In Love WithYou» fra 1945. 

Da passer det å nevne at nettopp på T-Bone Walker-­sporet viser Jimmie Vaughan hvordan han har utviklet seg som vokalist. Han har mer kraft, mer autoritet, mer feeling, større uttrykk.

Dette er Jimmie Vaughans beste album.