Med bakgrunn i det beste av norsk rock gjennom Junipher Greene (bassisten Øyvind Vilbo) til habil Texasrock med Texas Twisters og bluesbandene Åge Nilsen Blues Band og Blues Farmers er det ikke mangel på erfaring det står på når Green Carpet debuterer med Better Than That. Mye egenprodusert materiale pluss Reidar Larsens ”Jammin’ with Sarah”, Blind Willie McTells ”Love changing blues”, Elmore James ”Can’t stop lovin” og Johnnie Johnsons ”That’ll work”. Stilmessig handler det om en blues-amalgam ikke ulik noe av det band som Little Feat serverer. Ikke pur blues, men hovedvekten ligger der i de blå korrigorer, i shuffle-beat og bunnsolide bluesriff. Reisen går stilmessig innom både Chicago og Texas og ikke minst Louisiana. Åpningen med Janis Joplin-inspirert gospel backet av Booker Ts fete orgeltoner setter en god stemning fra start. Etter hvert sklir de klagende nordiske gitarlinjene ala en Eivind Aarseth inn fra siden og bryter opp den rene amerika-tilbedelsen. Spennende miks. Og at Christine Calvert har en bra stemme bekrefter hun ytterligere på neste spor som også er tittelsporet. Noe nærmere en Shaun Murphy og Little Feat tror jeg det er vanskelig å komme her til lands. På en bra måte. Bluessjelen og erfaringene dette erfarne bandet besitter er overbevisende nok. Følelsen holder seg godt over middels gjennom hele albumet, og selv om jeg opplever at oppmerksomheten svinger til og fra på enkelte låter (de er bedre på sørstatsgroove enn Chicago-shuffle, for å si det sånn, og en tam ballade er alltid en tam ballade) så er opplevelsen av Green Carpet så god at man får lyst til å se bandet live også. For eksempel er deres rå 2010-tapning av Blind Willie McTells ”Love changin’ blues” helt i gate med moderne band som The Black Keys. Primal, møkkete og skarpskåren blues der nerven ligger tykt utenpå. Og at de svinger helt over i pur rock’n roll på egne låter som ”Struggle in vain”, for øvrig med en herlig 80-talls følelse og litt Dire Straits-inspirert gitarspill, er rett og slett underholdende. Instrumental gitarblues som vel må få en Terje Rypdal til å trekke på smilebåndet, om ikke annet, med ”Tanker/ Thoughts” er mer enn godt nok for meg. Og at Elmore James slidegitar-følelse sitter under huden beviser de på ”Can’t stop lovin”. Jeg liker følelsen på Green Carpets debutalbum. De tøyer liksom ikke strikken mer enn de har kapasitet til, og leverer en levende nerve som kjennes ekte og levende. Better Than That kommer ikke i fremtidige bluesleksikon, men har du først skaffet deg plata (og det bør du) kommer den ikke ut av huset heller.