Guy King er opprinnelig israeler og har vært bosatt på permanent basis i USA siden han var 21 år gammel. Før han fant ut at Chicago var ‘bluesens mekka’ hadde han korte opphold bak seg både i Memphis og New Orleans, men da han kom seg til Chicago, og ble opptatt som medlem i bandet til Willie Kent in 2000, var karrieren definitivt på rett veg. Folk begynte å legge merke til denne gitaristen som beveget seg så sjelefullt i grenselandet mellom jazz og blues, og siden 2009 har han gitt ut plater under eget navn. ‘Truth’ er Kings fjerde. I løpet av nesten 80 minutter tar Guy King, Amr Marcin Fahmy (Rhodes/B3), Jake Vinsel (bass), George Fludas (tr), blåsere og tre korister oss med på en reise innenfor en type blues man ikke nødvendigvis assosierer med tradisjonell Chicago-blues. Truth er produsert av Dick Shurman, og vi får 15 låter der man kjenner mange av dem fra folk som Ray Charles, BB King, Johhny Watson m.fl. Tre nye låter er skrevet i samarbeid med David Ritz, og en instrumental er signert Guy King alene. (Det kan nevnes at David Ritz er forfatter, og har bidratt i biografiene til folk som Ray Charles, Aretha Franklin, BB King, Willie Nelson, Buddy Guy, og Etta James, samt at han skrev låta ‘Sexual Healing’ sammen med Marvin Gaye). Guy stiller med et 6-manns band som lyder omtrent som et lite storband. Bluesen hans har en gjennomgående jazz- og swingaktig touch, og i stemmen hans aner man alt fra gospel til funk. Min personlige favoritt er en av låtene Guy har gjort sammen med Ritz; ‘My Happiness’, en låt han fremfører som duett sammen med Sarah Marie Young. De synger som engler begge to, og gitarspillet hans er utsøkt, som det er gjennom hele skiva. Guy King mangler muligens noe på egenart, men han fremfører til 20 i stil. Og om gitaren hans skulle minne snart om Albert Kings, snart om BB Kings – hva gjør vel det? Fine folk å ligne på det! For, f.eks. i Dr. John/Doc Pomus-låta ‘There Must Be a Better World Somewhere’, minner både gitar og stemme om selveste BB. Og, i låta ‘If The Washing Don’t Get You (The Rinsing Will) er det Albert King som lurer i kulissene. Av andre låter som falt i denne anmelders smak er åpningslåta ‘The Same Thing That Can Make You Laugh (Can Make You Cry), Johnny ‘Guitar’ Watson’s ‘It’s About The Dollar Bill’, ‘Bad Case of Love’ og Percy Mayfield-låta ‘Something’s Wrong’ – der stemmen kanskje er litt anstrengt, men gitaren lutter magi! Men folkens, ikke ta mitt ord for det – sjekk ut Guy King sjøl. I alle fall om du er glad i litt storbandaktig jazz-blues fremført med renslighet og stil.